(Advarsel: jeg måtte gi opp linjeskift i dette innlegget... det er ikke så langt som det ser ut...)
Den første boka i Bibelen jeg virkelig oppdaget, var Ordspråkene. Der står blant annet disse versene, som jeg har funnet ut er en stor sannhet i:
To ting vil jeg be deg om, dem må du ikke nekte meg før jeg dør: Hold falskhet og løgn langt borte fra meg, og gi meg verken armod eller rikdom, men la meg få den mat jeg trenger. Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og spurte: "Hvem er Herren?" eller bli så fattig at jeg stjal og forbannet min Guds navn.
Ordsp 30, 7-9
Livet mitt er så mye bedre når jeg har NOK! Og Gud er en forsørger som alltid gir oss NOK. Det har jeg fått oppleve de siste dagene. Igrunnen siden jul.
Jeg har hatt et lite trosprosjekt gående den siste måneden. Det gikk ut på hvordan jeg skulle få betalt outreachen min i år. På et stabsmøte sa jeg til Gud at "Det er ikke så lett å slippe alle bekymringene, men jeg velger å gi dette til deg og la deg ta ansvaret for det. Jeg velger å stole på deg." Jeg brukte ikke helt de ordene, men det var omtrent dette jeg mente. Fornuftige, økonomiske mennesker som meg kan få en skikkelig utfordring når de står overfor problemet manglende finanser. Det vil si, jeg visste penger ville dukke opp, men ikke tidsnok til at alt var betalt før jeg dro.
Det gikk en tid. Jeg håpet at Gud skulle gjøre et mirakel. Ikke visste jeg hvordan... Og det viste seg å bli et langsomtvirkende et. Jeg fikk en stor julegave fra en kant jeg ikke ventet det. Jeg var lydig i å love å gi, og betale det jeg trodde jeg kunne. Ting begynte å se ut som de kunne gå i orden. Kanskje. Helt til det gikk opp for meg at jeg måtte til tannlegen.
Før tannlegebesøket mitt kom arbeidersamling. Med til arbeidersamling hører to større kollekter. Jeg vet av erfaring at når man gir, skjer ofte ett av to i Guds rike - enten får man mer tilbake, eller så strekker pengene man har igjen lenger, av en eller annen grunn. Egentlig er det to sider av samme sak. Jeg visste at jeg egentlig ikke hadde noe valg. Gud ønsker at jeg skal være sjenerøs - også når jeg synes jeg egentlig ikke kan. Så jeg gav. Og fant ut at det kjentes riktig.
Tilbake til i dag. Tannlegen, som forresten var en hyggelig fyr ved navn Ali, gav meg nyheten om at en tann må trekkes og en annen fikses. Prisen var ikke avskrekkende. Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å betale resten av outreachavgiften min. Da det var gjort, og etter å ha regnet litt, viste det seg at det var akkurat nok igjen til å få betalt neste tannlegebesøk - og en veldig liten smule lommepenger på toppen. Men så ville kontoen være skrapa, og jeg bestemte meg for å ikke bruke penger denne uka. Ikke før neste mandag.
Jeg fortalte en bror som ringte om tannlegeekspedisjonen min, og at jeg hadde funnet ut at det var akkurat nok igjen til å få betalt det. Mot slutten av samtalen, sier vedkommende: "Nå har jeg sendt deg noe. Du ser det når det kommer."
Nå har jeg kikka inn på nettbanken. Der ligger en sum til meg. Den er antakelig stor nok til å dekke utvidelsen av reiseforsikringen min, som jeg nettopp kom på at jeg aldeles har glemt. Og jeg tror det til og med vil bli penger til overs.
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er grenseløst takknemlig. Gud er GOD! Og han er alltid i tide - selv om jeg ikke synes det. Enda jeg ikke har fortjent det. Bare fordi HAN er GOD. DETTE ER MIN GUD! Han gir meg verken rikdom eller armod, men lar meg få det jeg trenger. Tidsnok.
