Levende skatter

Det var noen som banket på døra mi i dag morges. Jeg lurte først på om jeg hadde hørt riktig, der jeg lå utslått i mer eller mindre feberdøs og lurte på om jeg skulle stå opp nå eller senere. Men denne noen utenfor døra ga seg ikke... Så jeg krøp ut av senga, fant omslagsskjørtet mitt i skapet og dro en kam gjennom håret (man trenger ikke se verre ut enn man er), og åpnet. Der stod intet mindre enn tre jenter, som lurte på hvordan det gikk med meg.

Hadde de fått vite at jeg var syk? Ikke vet jeg. Men de tok seg bryet med å komme og spørre hvordan det gikk med meg da jeg ikke dukket opp der jeg skulle vært. Og be for meg. Og senere gjorde de sitt beste for å hjelpe meg ved å tilby seg å finne eller være erstattere for meg i de oppgavene jeg egentlig skulle hatt i dag. Hva var det du ba, Synnøve... at Gud skulle vise meg skatter? Det var ikke så veldig vanskelig... det stod tre av dere på dørstokken min...

Jeg er så velsigna som har sånne venner!

Sånn mellom Gud og meg

Jeg snakket med Ebby i dag. Ebby er fra Afrika og den slags menneske som kan si noe som er vanvittig morsomt, men likevel er fullt av dyp sannhet. Vi hadde bedt sammen, og så sier Ebby: "When we pray, he HAS to come, you know!" Hun snakket om Gud. (De som kjenner Ebby kan nå sikkert se henne for seg med glimt i øyet og et stort smil om munnen... Så Ebbysk som bare Ebby kan være :-)

Jeg tenkte på det med et lite smil noe senere, for jeg var ikke helt sikker på om teologien i det var helt riktig. Da var det at Gud ved den Hellige Ånd brøt inn i tankene mine: "Du vet, Ebby har rett. Men jeg kommer ikke fordi jeg må. Jeg kommer fordi jeg elsker deg."

Sånne samtaler mellom Gud og meg er mye mer helbredende enn all verdens teologi.