Endelig har jeg funnet en god ide til et innlegg. Jeg er på fotojakt for tiden, og fikk i dag noen bilder fra forrige teamtur. Dere får ikke høre så mye om teamturen, men heller om noe jeg fant ut etter en liten klatretur på bruskasser.
Greia var at vi fikk lov til å være med på litt teamtrening i hagen til dem vi besøkte (dette var da i Sverige), og fikk utfordre grensene våre litt. Utstyrt med gode seler og skikkelig klatretau, og en haug med bruskasser, skulle vi bygge bruskassetårn samtidig som vi klatret på dem. Jeg fikk lov til å prøve meg alene.
Etter å ha sett på to andre av teammedlemmene mine som klatret som par på bruskassene, hadde jeg en viss ide om hvordan jeg ville klatre. Jeg måtte sitte skrevs over kassene for å komme noen vei, omtrent slik som dette. Jeg sitter oppå bruskasse nr... skal vi se... fem.
Så langt alt vel. Fem kasser er tross alt ikke så høyt over bakken... Jeg hadde ikke helt satt meg noe mål, men hadde lyst til å se hvor langt jeg kom. Så jeg fortsatte. Her sitter jeg oppå kasse nummer ti, og var ganske fornøyd ettersom de andre klatrerne på teamet (som riktignok klatret to stykker samtidig og jeg tror det er hakket vanskeligere) hadde kommet til nettopp ti kasser før hele greia ramlet ned.
Neste bilde. Jeg er i ferd med å få på plass kasse nummer fjorten under meg, og nå var det begynt å bli litt skummelt... for jeg befant meg flere meter over bakken, og hadde sett ned hele tiden. Kassene står på skogbunn, så det var ikke hundre prosent stødig heller... Jeg var villig til å gi meg der. Fjorten var jo tross alt et bra antall, og mer enn de andre hadde klart. Men så sier Lars-Gunnar, som lærte oss dette her: "Sett deg ned og se på utsikten!" Skjelven som jeg var, gjorde jeg det. Og da jeg løftet blikket, skjedde det noe med perspektivet mitt. Jeg så faktisk mye mer her oppe fra enn jeg gjorde på bakken - både bilene som kjørte nede på hovedveien, så trærne rundt meg fra en helt annen vinkel - og viktigst av alt: jeg glemte hvor langt det var ned. Så da Lars-Gunnar foreslo: "Du klarer en kasse til, når du først er kommet så langt!" sa jeg meg (dog fortsatt litt nølende) enig, og forsøkte en kasse til. Og en til. Og en til. Og enda en. Til jeg kom...
...hit. Jeg sitter på sytten bruskasser og har den attende i fanget. Og har igjen måttet sette meg ned for å fokusere på utsikten (som på dette tidspunktet begynte å bli formidabel, og jeg lurte på hvor langt det var igjen til jeg kom til å stange hodet i den grenen jeg var sikret i...) fordi kassetårnet mitt nå var faretruende vinglete.
Jeg våget meg på en til. Det finnes litt konkurranseinstinkt i meg, nemlig... så jeg prøvde meg på kasse nummer atten. Med den på toppen ville jeg befinne meg 5 meter og førti over bakken... Men det ble litt for vinglete, så...
...kassene datt ned, og jeg ble hengende i lufta. Fordi jeg hadde gode folk på bakken som sikret meg med klatretau, datt jeg ikke, men ble hengende der jeg var da tårnet mitt raste sammen.
De av dere som kjenner meg, kan jo gjette hva jeg fikk ut av det. Eller...? Jeg fant ut at det ikke skulle så mye oppmuntring til før jeg kom over en meter høyere opp enn det jeg trodde jeg kunne klare. Den faderlige oppmuntringen fra Lars-Gunnar og hjelpen jeg fikk fra de som sikret meg gjorde at jeg ble trygg nok til å komme høyere opp enn jeg noen gang har vært på bruskassetårn (jada, det var første gangen) medbrakt litt høydeskrekk. Og når det begynner å bli langt ned og du er sikker på at dette ikke går lenger, er egentlig det beste du kan gjøre å sette deg ned og nyte utsikten en stund og glemme hvor langt du kan falle. Et slikt perspektivskifte gir deg mot til å fortsette høyere opp. Og detter tårnet du klatrer på, så ramler ikke du med det - hvis du har sikring (les: Gud) i livet ditt, vel å merke.
