Mørkredd

Neida.  Jeg er ikke mørkredd.  Ikke egentlig.  Men dette innlegget handler om noen tanker jeg gjør meg i den mørke høstnatta.

Det er ikke det at jeg er redd for mørket.  Jeg liker det egentlig, for det blir stille - jeg kan høre meg selv tenke, og høre Gud litt bedre enn når jeg springer rundt midt på lyse dagen.  Det jeg har lurt litt på de siste timene, er hvorfor mørket får ting til å bli så stort.
De dystre tankene har nemlig en tendens til å komme snikende i ly av nattemørket.  Jeg er sikkert ikke den eneste som har ligget våken om nettene og engstet meg for ting, tenkt over dumme ting jeg har gjort eller sagt, eller skummet av frustrasjon over et eller annet som ikke gikk slik jeg ville.  Jeg kunne tenkt de samme tankene i dagslys, og de ville ikke fått slik tak i hjertet mitt som de får etter at mørket har senket seg ute, og særlig etter at jeg går til sengs.  Når lyset blir mindre, blir skyggene lengre - og større.  Det samme kan skje med tankene mine.  Merkelig.

Ikke det at det trenger å være sånn.  Jeg er barn av den høyeste Gud, opphavet til og kilden til alt lys.  Lyset som setter ting i perspektiv, Verdens Lys som kan lyse opp selv den dystreste natt og den mørkeste avkrok i mitt hjerte.  Som kan få det største og mest uoverkommelige problem til å krympe til sin sanne størrelse - mindre enn min Gud.  Det finnes ikke den ting som ikke han kan håndtere for meg.  Samme hva.  Den Gud som stille går ved siden av meg og hvisker: "Nina, hva er det du er redd for?" Jeg får lov til å fortelle det til ham.  Og jeg kjenner at jeg slapper av.  Det er jo egentlig ikke noe å være redd for med Gud ved siden av meg.  Jeg må bare holde blikket festet på ham i stedet for på de tingene jeg frykter.  Og så, med blikket på Gud som er større enn alt, kan jeg møte utfordringene mine.  I dagslys.  I mellomtiden, mens jeg venter på daggryet, har han lovet at jeg skal få sove trygt.

Klarer jeg å tenke slik bestandig?  Niks.  Jeg har ligget våken og grublet litt for mange netter i livet til det.  Dette innlegget er en påminner til meg selv før jeg går og legger meg i natt.  Gud er nær.  Og jeg trenger ikke være redd i mørket.

Livet er skjørt

Det slo meg i kveld.  Livet er skjørt.

På en veistrekning der jeg har kjørt flere ganger enn jeg kan telle gjennom et snart 30-årig liv, ble en 15 år gammel jente drept av en stein som smadret bilen hun satt i - uten forvarsel.  Livet er skjørt.

Slekt og nær familie skulle bruke den samme veien hjem i dag.  Det kunne vært dem.  Livet er skjørt.

En venn av meg kjemper mot tilbakefall av blodkreft og er kommet til siste fase av behandlingen.  Det er nå det er mest kritisk for ham.  Livet er skjørt.

Ja, livet er skjørt, og det er vakkert.  Og det stemmer en til ettertanke.

Fordi livet er skjørt, vil jeg leve livet mitt til det fulle.
Fordi livet er skjørt, betyr tilgivelse og nåde uendelig mye.
Fordi livet er skjørt, vil jeg elske andre - og vise det.
Fordi livet er skjørt, blir det viktig å ha sin sak i orden med Gud.

Fordi det finnes en Gud som er oppstandelsen og livet selv om jeg dør, har jeg håp.