Ut av tåka

Jeg har faktisk sett en levende ørn.  Endelig.  I uka som gikk var jeg i Troms på lederkonferanse.  Den ettermiddagen vi hadde fri, gikk mange av oss ut på en kortere tur ned til fjorden.  Ifølge vertene våre var det et ørnepar som holdt til der nede ved fjorden.  Jeg håpet intenst å få se en.
Været var ikke det beste.  Det var kaldt, det blåste og til tider var det også snødrev, så jeg pakket meg godt inn. 

De som kom før oss ned til fjorden, kunne fortelle at de hadde sett ørnen.  Den hadde vært nede og fisket.  Jeg ruslet sammen med en annen langs elvebredden på jakt etter steiner til å kaste fisk med, da en eller annen ropte.  Vi snudde oss, og der, ut av tåka som hang over fjellene, kom ørnen.  Den var diger.  Selv om den var høyt oppe, var det helt tydelig at det var en ørn - og den bare fløt av gårde.  Knapt et vingeslag.  Jeg ble bare stående og se på den, helt til den gikk i ett med fargene på den andre siden av fjorden og forsvant ut av syne.  Korte og kalde øyeblikk - men likevel noe stort, som jeg kommer til å leve på i mange dager fremover. 

Whenever God shines His light

Det hender at jeg føler at virkeligheten "tar meg igjen".  Som regel får jeg den følelsen når en eller annen form for trøbbel - det være seg min eller andres - kommer rekende min vei.  Det er lett å bli overveldet, føle seg liten og til tider desperat.  Men som regel er det de gangene jeg opplever tydeligst at jeg har en God Gud.

Her om dagen var jeg på vei til noen venner av meg, i litt trist, smådesperat humør.  Jeg ante mørke skyer i horisonten av tilværelsen min.  Nå har tilværelsen vært tidvis overskyet i det siste, men disse bestemte skyene varslet et mulig tordenvær.  Et mulig Stort Trøbbel var underveis. 
Jeg måtte innom butikken på veien, og Stort Trøbbel lurte i bakgrunnen mens jeg loffet rundt i butikken på jakt etter Zalo.  Da jeg kom ut i bilen igjen, og startet for å kjøre videre, tonte en sang ut fra radioen.  Og pussig nok... sangen hørtes ut som den handlet om Gud!  Jeg begynte å høre etter mens jeg manøvrerte bilen ut på hovedveien, og hadde vanskelig for å tro det jeg hørte.  Det var en kristen sang - på NRK P1, midt i beste sendetid, og i et absolutt verdslig program!  Her er noen brokker av teksten.

When I reach out for Him, He's there

Reach out for Him
He is there
within your troubles you can share

He lift you up and
turn you 'round
put your feet back on higher ground

Plutselig hadde min Gode Gud, universets Skaper, strukket ut en hånd til meg tvers gjennom tid og rom og forsikret meg at han var der og er der for meg - hele tiden, alltid.  Det rørte ved hjertet mitt.  Gud så meg, og uten at jeg hadde sagt det tydelig til Ham, visste Han at jeg trengte en håndsrekning.  En forsikring om at Han alltid er der, og at det bare er å snu meg eller strekke meg mot Ham, om så bare litt - så er Han der.  Med åpne armer.  Og jeg tenkte:
"Ja ja.  Da får vel Gud meg gjennom trøbbelet denne gangen også."  Stort Trøbbel krympet betraktelig i størrelse.
Langsomt tonte sangen ut og inn i vignetten til Dagsrevyen, og to minutter senere var jeg framme og hadde en fantastisk kveld sammen med vennene mine. 

Nå i natt måtte jeg sjekke spillelistene til NRK for å finne ut om denne sangen faktisk var virkelig.  Og det er den.  Sjekk tittelen.

Ørnen pusser opp

Det gikk opp for meg at det har vært en stund siden det har vært noe aktivitet på denne bloggen... og siden jeg tenker alvorlig på å blåse liv i den igjen over påskedagene, tenkte jeg at en liten oppussing ikke var av veien. Velkommen til et påskekledd Ørnerede!