Jeg har faktisk sett en levende ørn. Endelig. I uka som gikk var jeg i Troms på lederkonferanse. Den ettermiddagen vi hadde fri, gikk mange av oss ut på en kortere tur ned til fjorden. Ifølge vertene våre var det et ørnepar som holdt til der nede ved fjorden. Jeg håpet intenst å få se en.
Været var ikke det beste. Det var kaldt, det blåste og til tider var det også snødrev, så jeg pakket meg godt inn.
De som kom før oss ned til fjorden, kunne fortelle at de hadde sett ørnen. Den hadde vært nede og fisket. Jeg ruslet sammen med en annen langs elvebredden på jakt etter steiner til å kaste fisk med, da en eller annen ropte. Vi snudde oss, og der, ut av tåka som hang over fjellene, kom ørnen. Den var diger. Selv om den var høyt oppe, var det helt tydelig at det var en ørn - og den bare fløt av gårde. Knapt et vingeslag. Jeg ble bare stående og se på den, helt til den gikk i ett med fargene på den andre siden av fjorden og forsvant ut av syne. Korte og kalde øyeblikk - men likevel noe stort, som jeg kommer til å leve på i mange dager fremover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar