søndag, mars 29, 2009

Om å vende tilbake

Jeg har et par favorittfilmer. En av dem er Spirit - hingsten fra Cimmaron. En aldeles utmerket tegnefilm med masse bra musikk. Her om dagen kjøpte jeg filmmusikken, og etter å ha hørt gjennom alt var det en sang som ble hengende fast. Det var denne her.

I hear the wind call your name
It calls me back home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh it's to you I'll always return

I still feel your breath on my skin
I hear your voice deep within
The sound of my lover - a feeling so strong
It's to you - I'll always belong

Now I know it's true
My every road leads to you
And in the hour of darkness darlin'
Your light gets me through

Wanna swim in your river - be warmed by your sun
Bathe in your waters - cos you are the one
I can't stand the distance - I can't dream alone
I can't wait to see you - Ya I'm on my way home
Oh I hear the wind call your name
The sound that leads me home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh, it's to you - I will always return
Jada, jeg vet at dette egentlig er en kjærlighetssang (enten den nå var ment til hjemlandet eller den andre hesten, se filmen hvis du ikke skjønner hva jeg mener). Men jeg fant ut at jeg kunne like gjerne rette sangen til Gud, særlig etter det forrige blogginnlegget mitt om at det meste fører meg tilbake til Gud igjen og igjen. Jeg syntes sangen ble en god metafor for noe jeg trengte å sette ord på - min erfaring om at Han er det stabile og det som jeg igjen og igjen kommer tilbake til - en slags bekjennelse om at det er Gud som bærer meg. Så hvorfor ikke bruke en profan sang? Skal innrømme at jeg endrer tredje linje i tredje avsnitt til "And in the hour of darkness Father", men ellers bruker jeg teksten som den er. Det er en befriende tanke at Gud er mitt hjem, samme hvor jeg er, og at når jeg vender tilbake til Ham, vender jeg alltid hjem.

torsdag, mars 26, 2009

Hva gjør jeg egentlig her igjen?

Det lurte jeg på for noen minutter siden. Hvorfor fortsetter jeg å sette meg i den situasjonen at folk kommer inn i livet mitt for så å forsvinne ut av det igjen? Hvorfor går jeg frivillig gjennom dette på slutten av hver DTS, hver gang medstab bryter opp og drar til andre steder - hvorfor, hvorfor, hvorfor?

De velinformerte har antakelig luktet lunta nå - i kveld hadde vi avgangsfest for årets DTS. Det ble en feiring et flott kull studenter verdig der vi fikk takke Gud for det han har gjort for oss, i oss og gjennom oss. Samtidig er det et varsel til oss som blir igjen om at dette kapittelet er i ferd med å bli avsluttet, og at snart startes et nytt kapittel, en ny DTS, en ny periode i livene våre med nye mennesker som kommer inn i det. Og den overgangen er ikke så artig at det gjør noe. I hvert fall ikke akkurat i dag.

Jeg lurte også på hvordan jeg egentlig passer inn her, for noen ganger føler jeg meg fullstendig på siden og at jeg ikke passer inn i det hele tatt. Men Gud var temmelig klar på det da jeg stod og speidet ut i den kalde, klare nattelufta - dette var ikke Hans tanker. Jeg er forskjellig fordi Han skapte meg til å være nettopp meg - forskjellig fra alle andre. Forskjelligheten var Guds tanke, og Han vil ikke at jeg skal prøve å være noen annen enn den jeg er. Hvorfor skal det være så forbasket (unnskyld uttrykket) vanskelig å begripe?

Summen av disse to funderingene blir noe sånt som dette:
Jeg vet egentlig hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for gjennomtrekk av folk i livet mitt. Delvis kan jeg ikke noe for det, for jeg bor på et sted der folk kommer og går. Av den enkle grunn at det stadig er skoler, festivaler, weekender og kurs her, og folk dermed er her for kortere eller lengre tid. Men mest er det fordi jeg vet at jeg er hvor Gud vil ha meg akkurat nå. Jeg valgte dette frivillig.

For noen år siden, under min egen DTS, fikk jeg et konkret spørsmål av Gud: "Er du villig til å elske mennesker, selv om det skulle rive deg i småbiter?" Jeg lovte å prøve. Og noen ganger føler man seg revet i småbiter når folk man er glad i og føler seg knyttet til forsvinner. Men jeg har lært noe underveis i denne prosessen - at folk som Gud sender inn i livet mitt er en velsignelse fra Ham. Og det er godt når jeg kan gi velsignelsene mine (les: folk) tilbake til Gud og la dem gå. Da kan Gud sende dem videre - som velsignelser inn i andre menneskers liv. På den måten mister jeg dem ikke! Hvis jeg holder krampaktig fast på ting, har de en tendens til å smuldre vekk mellom hendene mine... Velsignelser blir så mye større når de er gitt videre - tilbake til Gud og dermed videre til andre mennesker. Og med takknemlighet blir alt så mye lettere å bære.

Faktisk: hvis jeg ser dypt inn i meg selv, vil jeg egentlig ikke være noen annen enn den jeg er. For bare jeg kan være meg! Og det er egentlig ikke noe annet sted i verden jeg ville være akkurat nå enn her - i denne situasjonen - igjen - men så rik på velsignelse, fordi GUD har gjort STORE TING! Jeg elsker Gud, jeg elsker livet mitt - jeg ville ikke byttet. Hver eneste nedtur, hvert problem, enhver motgang, ethvert savn og enhver glede fører meg til syvende og sist nærmere målet og tilbake til utgangspunktet - GUD.

Men også et sannhetens ord til slutt: Det er godt å bli ferdig med denne runden. Og jeg gleder meg til påske.

onsdag, mars 25, 2009

Pausefisk

Noen ganger trenger jeg å fokusere tankene på noe annet. Da er det godt å kunne sette seg ned og se på en pausefisk. Denne her, for eksempel.

søndag, mars 22, 2009

Funderinger fra redet II

Ørnen er tilbake i redet sitt - endelig hjemme fra outreach. Det er unektelig fantastisk. I to dager - i går og i dag - er jeg fullstendig uten ansvar. I alle fall tillater jeg meg selv å være det, etter å ha vært ansvarlig 24 timer i døgnet 7 dager i uka i 9 uker (sånn omtrent i alle fall). Vi kom tilbake til basen på onsdag, og torsdag og fredag syslet vi litt med diverse ting som team og som enkeltpersoner. Derfor har jeg tatt meg totalt fri denne helga her. Mandag er det på'an igjen med siste uke og debrief av hele skolen.

I stillheten i en halvfull tredje etasje har jeg endelig tid til å sette meg ned og tenke igjen. Denne turen til Tyskland var på noen måter mer utfordrende enn tidligere outreacher. Kanskje sier jeg det bare fordi jeg nettopp er kommet ut av den? Jada, det er ting jeg i etterkant ser at kunne vært gjort annerledes. Men alt i alt gikk det egentlig bra. Vi fikk være til støtte og oppmuntring for de folka vi traff, og hatt en langt større påvirkning enn vi vet om. Sånn er det å være på korttidsteam. Jeg vet det.

Siden jeg er tilbake, har iTunes-en min kunnet oppdatere seg med siste nytt hjemmefra i form av taler. I går hørte jeg på en av dem mens jeg tørket støv av rommet mitt (for det blir fantastisk støvete etter to måneders fravær). Den handlet om profetier. Om å få dem, om å gi dem, men først og fremst om å gå på dem. Den fikk meg til å tenke litt. Hva slags profetier har jeg fått over mitt liv? Jeg åpnet en skuff og begynte å lete. For jeg har tenkt litt i det siste på hva jeg egentlig skal gjøre med livet mitt videre. Kanskje noen av profetiene kunne gi meg et hint eller to?

Etter å ha lest gjennom dem, konkluderte jeg egentlig med at jeg ikke har fått noen fasit. Jeg har ikke skriften på veggen som sier at jeg skal "gå hit" eller "gå dit" og gjøre dette eller hint. Det jeg har, er en gjentatt forsikring om Guds trofasthet mot meg - hvem jeg er i ham og hvor jeg skal hente min styrke fra. Jeg har en generell retning for livet mitt - sammen med Gud. Gud ser ut til å være mer opptatt av mitt forhold til Ham enn mine gjerninger og tjeneste. Når det kommer til stykket, så er det jo der alt springer ut fra. Jeg må egentlig bare fortsette å gå. Men hvor? Det er enkelt nok, men samtidig litt vanskelig - jeg fortsetter på den veien jeg går på, til jeg får beskjed om å ta en annen vei. Så ser det kanskje omtrent sånn ut som på bildet under (tatt i Lutherstadt Wittenberg). Den eneste måten å komme fram på, er å fortsette.