Det lurte jeg på for noen minutter siden. Hvorfor fortsetter jeg å sette meg i den situasjonen at folk kommer inn i livet mitt for så å forsvinne ut av det igjen? Hvorfor går jeg frivillig gjennom dette på slutten av hver DTS, hver gang medstab bryter opp og drar til andre steder - hvorfor, hvorfor, hvorfor?
De velinformerte har antakelig luktet lunta nå - i kveld hadde vi avgangsfest for årets DTS. Det ble en feiring et flott kull studenter verdig der vi fikk takke Gud for det han har gjort for oss, i oss og gjennom oss. Samtidig er det et varsel til oss som blir igjen om at dette kapittelet er i ferd med å bli avsluttet, og at snart startes et nytt kapittel, en ny DTS, en ny periode i livene våre med nye mennesker som kommer inn i det. Og den overgangen er ikke så artig at det gjør noe. I hvert fall ikke akkurat i dag.
Jeg lurte også på hvordan jeg egentlig passer inn her, for noen ganger føler jeg meg fullstendig på siden og at jeg ikke passer inn i det hele tatt. Men Gud var temmelig klar på det da jeg stod og speidet ut i den kalde, klare nattelufta - dette var ikke Hans tanker. Jeg er forskjellig fordi Han skapte meg til å være nettopp meg - forskjellig fra alle andre. Forskjelligheten var Guds tanke, og Han vil ikke at jeg skal prøve å være noen annen enn den jeg er. Hvorfor skal det være så forbasket (unnskyld uttrykket) vanskelig å begripe?
Summen av disse to funderingene blir noe sånt som dette:
Jeg vet egentlig hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for gjennomtrekk av folk i livet mitt. Delvis kan jeg ikke noe for det, for jeg bor på et sted der folk kommer og går. Av den enkle grunn at det stadig er skoler, festivaler, weekender og kurs her, og folk dermed er her for kortere eller lengre tid. Men mest er det fordi jeg vet at jeg er hvor Gud vil ha meg akkurat nå. Jeg valgte dette frivillig.
For noen år siden, under min egen DTS, fikk jeg et konkret spørsmål av Gud: "Er du villig til å elske mennesker, selv om det skulle rive deg i småbiter?" Jeg lovte å prøve. Og noen ganger føler man seg revet i småbiter når folk man er glad i og føler seg knyttet til forsvinner. Men jeg har lært noe underveis i denne prosessen - at folk som Gud sender inn i livet mitt er en velsignelse fra Ham. Og det er godt når jeg kan gi velsignelsene mine (les: folk) tilbake til Gud og la dem gå. Da kan Gud sende dem videre - som velsignelser inn i andre menneskers liv. På den måten mister jeg dem ikke! Hvis jeg holder krampaktig fast på ting, har de en tendens til å smuldre vekk mellom hendene mine... Velsignelser blir så mye større når de er gitt videre - tilbake til Gud og dermed videre til andre mennesker. Og med takknemlighet blir alt så mye lettere å bære.
Faktisk: hvis jeg ser dypt inn i meg selv, vil jeg egentlig ikke være noen annen enn den jeg er. For bare jeg kan være meg! Og det er egentlig ikke noe annet sted i verden jeg ville være akkurat nå enn her - i denne situasjonen - igjen - men så rik på velsignelse, fordi GUD har gjort STORE TING! Jeg elsker Gud, jeg elsker livet mitt - jeg ville ikke byttet. Hver eneste nedtur, hvert problem, enhver motgang, ethvert savn og enhver glede fører meg til syvende og sist nærmere målet og tilbake til utgangspunktet - GUD.
Men også et sannhetens ord til slutt: Det er godt å bli ferdig med denne runden. Og jeg gleder meg til påske.
1 kommentar:
Kommer du en tur innom oss på vei hjem til påskeferie eller? Det hadde jo vært koselig! Men jeg forstår hvis billettene allerede er bestilt og du vil hjem til Hafslo/Bergen(?)... Glad for at du har kommet hel hjem til Norge igjen! Klem
Legg inn en kommentar