Funderinger fra redet II

Ørnen er tilbake i redet sitt - endelig hjemme fra outreach. Det er unektelig fantastisk. I to dager - i går og i dag - er jeg fullstendig uten ansvar. I alle fall tillater jeg meg selv å være det, etter å ha vært ansvarlig 24 timer i døgnet 7 dager i uka i 9 uker (sånn omtrent i alle fall). Vi kom tilbake til basen på onsdag, og torsdag og fredag syslet vi litt med diverse ting som team og som enkeltpersoner. Derfor har jeg tatt meg totalt fri denne helga her. Mandag er det på'an igjen med siste uke og debrief av hele skolen.

I stillheten i en halvfull tredje etasje har jeg endelig tid til å sette meg ned og tenke igjen. Denne turen til Tyskland var på noen måter mer utfordrende enn tidligere outreacher. Kanskje sier jeg det bare fordi jeg nettopp er kommet ut av den? Jada, det er ting jeg i etterkant ser at kunne vært gjort annerledes. Men alt i alt gikk det egentlig bra. Vi fikk være til støtte og oppmuntring for de folka vi traff, og hatt en langt større påvirkning enn vi vet om. Sånn er det å være på korttidsteam. Jeg vet det.

Siden jeg er tilbake, har iTunes-en min kunnet oppdatere seg med siste nytt hjemmefra i form av taler. I går hørte jeg på en av dem mens jeg tørket støv av rommet mitt (for det blir fantastisk støvete etter to måneders fravær). Den handlet om profetier. Om å få dem, om å gi dem, men først og fremst om å gå på dem. Den fikk meg til å tenke litt. Hva slags profetier har jeg fått over mitt liv? Jeg åpnet en skuff og begynte å lete. For jeg har tenkt litt i det siste på hva jeg egentlig skal gjøre med livet mitt videre. Kanskje noen av profetiene kunne gi meg et hint eller to?

Etter å ha lest gjennom dem, konkluderte jeg egentlig med at jeg ikke har fått noen fasit. Jeg har ikke skriften på veggen som sier at jeg skal "gå hit" eller "gå dit" og gjøre dette eller hint. Det jeg har, er en gjentatt forsikring om Guds trofasthet mot meg - hvem jeg er i ham og hvor jeg skal hente min styrke fra. Jeg har en generell retning for livet mitt - sammen med Gud. Gud ser ut til å være mer opptatt av mitt forhold til Ham enn mine gjerninger og tjeneste. Når det kommer til stykket, så er det jo der alt springer ut fra. Jeg må egentlig bare fortsette å gå. Men hvor? Det er enkelt nok, men samtidig litt vanskelig - jeg fortsetter på den veien jeg går på, til jeg får beskjed om å ta en annen vei. Så ser det kanskje omtrent sånn ut som på bildet under (tatt i Lutherstadt Wittenberg). Den eneste måten å komme fram på, er å fortsette.