Om å vende tilbake

Jeg har et par favorittfilmer. En av dem er Spirit - hingsten fra Cimmaron. En aldeles utmerket tegnefilm med masse bra musikk. Her om dagen kjøpte jeg filmmusikken, og etter å ha hørt gjennom alt var det en sang som ble hengende fast. Det var denne her.

I hear the wind call your name
It calls me back home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh it's to you I'll always return

I still feel your breath on my skin
I hear your voice deep within
The sound of my lover - a feeling so strong
It's to you - I'll always belong

Now I know it's true
My every road leads to you
And in the hour of darkness darlin'
Your light gets me through

Wanna swim in your river - be warmed by your sun
Bathe in your waters - cos you are the one
I can't stand the distance - I can't dream alone
I can't wait to see you - Ya I'm on my way home

Oh I hear the wind call your name
The sound that leads me home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh, it's to you - I will always return

Jada, jeg vet at dette egentlig er en kjærlighetssang (enten den nå var ment til hjemlandet eller den andre hesten, se filmen hvis du ikke skjønner hva jeg mener). Men jeg fant ut at jeg kunne like gjerne rette sangen til Gud, særlig etter det forrige blogginnlegget mitt om at det meste fører meg tilbake til Gud igjen og igjen. Jeg syntes sangen ble en god metafor for noe jeg trengte å sette ord på - min erfaring om at Han er det stabile og det som jeg igjen og igjen kommer tilbake til - en slags bekjennelse om at det er Gud som bærer meg. Så hvorfor ikke bruke en profan sang? Skal innrømme at jeg endrer tredje linje i tredje avsnitt til "And in the hour of darkness Father", men ellers bruker jeg teksten som den er. Det er en befriende tanke at Gud er mitt hjem, samme hvor jeg er, og at når jeg vender tilbake til Ham, vender jeg alltid hjem.