I kveld kjemper jeg en kamp. Den heter holdningskampen. Og ikke holdningskampanjen. For dette er ingen kampanje, der jeg skal overbevises om at jeg må endre holdning til et gitt emne. Dette er et bevisst valg jeg må ta hver dag, om hvilket fokus jeg skal ha i tankene mine og hva som skal få lov til å bestemme - følelsene mine eller fornuften.
Noen ganger er det nesten en krig. Det er derfor jeg kaller det kamp. I kveld, for eksempel, er jeg fristet til å gi etter for frustrasjonen. Jeg er i øyeblikket lei det meste, trøtt og nesten litt ergerlig, og det frister ikke akkurat til gode holdninger. Heller de dårlige.
Det er da Den Hellige Ånd hvisker i øret mitt, via min fornuft: "Hvor er det du fester blikket nå? Hva er det som bestemmer perspektivet ditt?" Og jeg har egentlig ikke lyst til å svare helt ærlig, for det betyr at jeg må innrømme at jeg ikke alltid er den blide, hyggelige, omgjengelige og alltid-ja-svarende Nina som de fleste ser. Samtidig har jeg lyst til å være ærlig, for jeg orker ikke prøve å late som jeg er noe jeg ikke er. Det er for slitsomt.
Gud vet alt det der. Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dette er ikke første gang Den Hellige Ånd og jeg diskuterer holdningene mine. Men han har aldri avvist meg. Bare forsiktig korrigert meg. Og gitt meg sjansen til å roe nervene, kjølne temperamentet mitt og begynne på nytt, med holdninger som er mer i tråd med Gud og sånn han tenker. Som å velge å være trofast i det jeg driver med og gjøre mitt beste, selv om jeg i øyeblikket er veldig lei. Som å stole på at Gud kan gi meg nåde også i dag, og på nytt i morgen, slik at jeg kommer meg videre. Som å velge å ikke synes synd på meg selv, men heller takke Gud for alt det gode han har gjort mot meg (og det er ikke så rent lite!). Som å velge å sikte på Ham og Hans standard, og fortsette å sikte så høyt også når jeg bommer. Jeg tror det kalles "karakterbygging".
