Ørnen filosoferer

Jeg har en bok jeg ikke kommer ut av for tiden. Det er 1. Johannes' brev. Jeg har lest den boka om og om igjen et par uker nå - og blir liksom ikke ferdig. Jeg liker Johannes fordi han skriver så dypt og underfundig - og han bruker et helt brev på å gi seg i kast med et av menneskehetens virkelig STORE tema - kjærligheten.

Greia er at det dukker stadig opp noe nytt hver gang jeg leser et kapittel, enda jeg nå har lest dem flere ganger. Det er spennende. Her i går, for eksempel, var det to vers som kom lysende mot meg ut av kapittel 4:

Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; for vi er slik som han er, midt i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt.

1 Joh 4, 17-18

Disse to versene avstedkom en del tanker. For det første - at kjærlighetens mål er at vi skal ha frimodighet på dommens dag. Det hadde jeg ikke tenkt på før. Eller - jeg hadde ikke sett Guds kjærlighet fra den vinkelen at han ønsker at vi skal stå for ham på dommens dag med frimodighet. Kjærligheten ønsker for oss at vi skal være sammen med ham for alltid, og gå fri fra dommen. Det var jo derfor Gud sendte Jesus...

For det andre: Vi er slik som han er, midt i denne verden. Vi skal likne på Jesus. Og vi står ikke på utsiden av denne verden og ser inn - vi befinner oss midt i den... og vi er slik som han er... Dette er noe dypt noe... og jeg begriper det ikke helt ennå. Men tanken er der.

Det tredje, som kanskje har fått meg til å fundere mest, har med det siste verset å gjøre. Den fullkomne kjærligheten som driver frykten ut. Vil det altså si at i en kjærlighet som frykter avvisning, er ikke kjærligheten fullkommen? Hm. Jeg har lurt litt på det der de siste dagene, og kommet til at det på en måte er riktig. For dette med avvisning er et problem mange sliter med. Og det eneste som kan lege avvisningen i et menneskehjerte, er tilgivelse og å bli elsket med en fullkommen kjærlighet... Guds egen kjærlighet... En kjærlighet der den barnslige tilliten føler seg hjemme. En kjærlighet der jeg vet at jeg kan legge meg i Guds fang og sovne der, om det trengs. En kjærlighet som er sterkere, som dekker over synden, som løfter vekten av ansvar bort, som beskytter mot alt vondt. En kjærlighet der det er hvile. En kjærlighet der det ikke er plass til frykten. Ikke plass, fordi Gud fyller alt i meg... Et sted der det er fullkomment trygt, fullkommen fred.

Når jeg tenker over det, er det dette jeg vil - å la meg elskes av Gud til ingenting annet betyr noe. Betyr det at min kjærlighet til andre vil ha mindre rom for frykt hvis jeg først er elsket av Gud? Hm. Det er et forsøk verdt.