Moses og jeg

Jeg har lenge drømt om å skrive et innlegg med denne overskriften. Moses og jeg. Hva er det egentlig med Moses og meg? I kveld fant jeg det ut.

Jeg sitter på UIO-basen i Skien og blogger. Vi er på tur med skolen. Det er veldig kjekt, for jeg har nesten fri... Vi er gjester hos School of Evangelism, så de står for all undervisning og tolking denne uka. Skien-basen står for mat, jeg slipper å smøre matpakke om morgenen, nyter luksusen med å ta meg tid til å smøre smør på brødskiva og ha tid og ikke minst overskudd til å prate med studentene mine på kveldstid og medstaben min på dagtid. Det liker jeg. I kveld har jeg sittet sammen med mine to kolleger som skal til Tyskland med team i januar og prøvd å gi videre litt av all kunnskapen jeg har lagra i hodet mitt etter at jeg selv var der i fjor. Og det var i den forbindelse at Moses dukket opp igjen.

Dette skoleåret går outreachen min til Thailand. Tilbake til stedet der Gud først talte til meg om noe jeg tenkte kunne være misjonærtjeneste. Jeg har ikke vært der med "jobben" før, bare med menigheten og på egenhånd. Og jeg er alene som leder for et team på åtte. Det var her jeg plutselig fant en viss likhet med Moses. Følg med nå...

2 Mos 33, 12-14: Moses sa til Herren: "Du sier at jeg skal føre dette folket opp. Men jeg får ikke vite hvem du vil sende med meg, enda du har sagt at du kjenner meg ved navn, og at jeg har funnet nåde hos deg. Er det så at du har godvilje for meg, så vis meg dine veier, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Kom i hu at dette er ditt eget folk!" Da sa Herren: "Jeg selv skal gå med, og jeg vil føre deg til ro."

Dette er bare en liten del av et avsnitt som jeg er blitt veldig glad i. Og det høres nesten ut som tankene mine... Jeg vet riktignok hvem som blir med meg, men jeg føler meg litt som Moses - hva gjør jeg når jeg står som leder for en hel gruppe hvis ikke Gud går med meg? Jeg ville vært totalt... lost. Det tror jeg Moses også kan ha tenkt... Da er det så godt å vite at Gud har lovet at han vil gå med meg, og at jeg ikke er alene! Jeg er ikke alene når jeg må ta avgjørelser, jeg er ikke alene når det kommer tøffere ting, jeg er heller ikke alene når alt går bra. Gudskjelov! Så enkelt, men så lett å glemme... Moses leda to millioner mennesker sammen med Gud. Da må jo jeg kunne klare åtte sammen med Gud...? Eller...?