Levende skatter

Det var noen som banket på døra mi i dag morges. Jeg lurte først på om jeg hadde hørt riktig, der jeg lå utslått i mer eller mindre feberdøs og lurte på om jeg skulle stå opp nå eller senere. Men denne noen utenfor døra ga seg ikke... Så jeg krøp ut av senga, fant omslagsskjørtet mitt i skapet og dro en kam gjennom håret (man trenger ikke se verre ut enn man er), og åpnet. Der stod intet mindre enn tre jenter, som lurte på hvordan det gikk med meg.

Hadde de fått vite at jeg var syk? Ikke vet jeg. Men de tok seg bryet med å komme og spørre hvordan det gikk med meg da jeg ikke dukket opp der jeg skulle vært. Og be for meg. Og senere gjorde de sitt beste for å hjelpe meg ved å tilby seg å finne eller være erstattere for meg i de oppgavene jeg egentlig skulle hatt i dag. Hva var det du ba, Synnøve... at Gud skulle vise meg skatter? Det var ikke så veldig vanskelig... det stod tre av dere på dørstokken min...

Jeg er så velsigna som har sånne venner!

Sånn mellom Gud og meg

Jeg snakket med Ebby i dag. Ebby er fra Afrika og den slags menneske som kan si noe som er vanvittig morsomt, men likevel er fullt av dyp sannhet. Vi hadde bedt sammen, og så sier Ebby: "When we pray, he HAS to come, you know!" Hun snakket om Gud. (De som kjenner Ebby kan nå sikkert se henne for seg med glimt i øyet og et stort smil om munnen... Så Ebbysk som bare Ebby kan være :-)

Jeg tenkte på det med et lite smil noe senere, for jeg var ikke helt sikker på om teologien i det var helt riktig. Da var det at Gud ved den Hellige Ånd brøt inn i tankene mine: "Du vet, Ebby har rett. Men jeg kommer ikke fordi jeg må. Jeg kommer fordi jeg elsker deg."

Sånne samtaler mellom Gud og meg er mye mer helbredende enn all verdens teologi.

Om å vende tilbake

Jeg har et par favorittfilmer. En av dem er Spirit - hingsten fra Cimmaron. En aldeles utmerket tegnefilm med masse bra musikk. Her om dagen kjøpte jeg filmmusikken, og etter å ha hørt gjennom alt var det en sang som ble hengende fast. Det var denne her.

I hear the wind call your name
It calls me back home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh it's to you I'll always return

I still feel your breath on my skin
I hear your voice deep within
The sound of my lover - a feeling so strong
It's to you - I'll always belong

Now I know it's true
My every road leads to you
And in the hour of darkness darlin'
Your light gets me through

Wanna swim in your river - be warmed by your sun
Bathe in your waters - cos you are the one
I can't stand the distance - I can't dream alone
I can't wait to see you - Ya I'm on my way home

Oh I hear the wind call your name
The sound that leads me home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh, it's to you - I will always return

Jada, jeg vet at dette egentlig er en kjærlighetssang (enten den nå var ment til hjemlandet eller den andre hesten, se filmen hvis du ikke skjønner hva jeg mener). Men jeg fant ut at jeg kunne like gjerne rette sangen til Gud, særlig etter det forrige blogginnlegget mitt om at det meste fører meg tilbake til Gud igjen og igjen. Jeg syntes sangen ble en god metafor for noe jeg trengte å sette ord på - min erfaring om at Han er det stabile og det som jeg igjen og igjen kommer tilbake til - en slags bekjennelse om at det er Gud som bærer meg. Så hvorfor ikke bruke en profan sang? Skal innrømme at jeg endrer tredje linje i tredje avsnitt til "And in the hour of darkness Father", men ellers bruker jeg teksten som den er. Det er en befriende tanke at Gud er mitt hjem, samme hvor jeg er, og at når jeg vender tilbake til Ham, vender jeg alltid hjem.

Hva gjør jeg egentlig her igjen?

Det lurte jeg på for noen minutter siden. Hvorfor fortsetter jeg å sette meg i den situasjonen at folk kommer inn i livet mitt for så å forsvinne ut av det igjen? Hvorfor går jeg frivillig gjennom dette på slutten av hver DTS, hver gang medstab bryter opp og drar til andre steder - hvorfor, hvorfor, hvorfor?

De velinformerte har antakelig luktet lunta nå - i kveld hadde vi avgangsfest for årets DTS. Det ble en feiring et flott kull studenter verdig der vi fikk takke Gud for det han har gjort for oss, i oss og gjennom oss. Samtidig er det et varsel til oss som blir igjen om at dette kapittelet er i ferd med å bli avsluttet, og at snart startes et nytt kapittel, en ny DTS, en ny periode i livene våre med nye mennesker som kommer inn i det. Og den overgangen er ikke så artig at det gjør noe. I hvert fall ikke akkurat i dag.

Jeg lurte også på hvordan jeg egentlig passer inn her, for noen ganger føler jeg meg fullstendig på siden og at jeg ikke passer inn i det hele tatt. Men Gud var temmelig klar på det da jeg stod og speidet ut i den kalde, klare nattelufta - dette var ikke Hans tanker. Jeg er forskjellig fordi Han skapte meg til å være nettopp meg - forskjellig fra alle andre. Forskjelligheten var Guds tanke, og Han vil ikke at jeg skal prøve å være noen annen enn den jeg er. Hvorfor skal det være så forbasket (unnskyld uttrykket) vanskelig å begripe?

Summen av disse to funderingene blir noe sånt som dette:
Jeg vet egentlig hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for gjennomtrekk av folk i livet mitt. Delvis kan jeg ikke noe for det, for jeg bor på et sted der folk kommer og går. Av den enkle grunn at det stadig er skoler, festivaler, weekender og kurs her, og folk dermed er her for kortere eller lengre tid. Men mest er det fordi jeg vet at jeg er hvor Gud vil ha meg akkurat nå. Jeg valgte dette frivillig.

For noen år siden, under min egen DTS, fikk jeg et konkret spørsmål av Gud: "Er du villig til å elske mennesker, selv om det skulle rive deg i småbiter?" Jeg lovte å prøve. Og noen ganger føler man seg revet i småbiter når folk man er glad i og føler seg knyttet til forsvinner. Men jeg har lært noe underveis i denne prosessen - at folk som Gud sender inn i livet mitt er en velsignelse fra Ham. Og det er godt når jeg kan gi velsignelsene mine (les: folk) tilbake til Gud og la dem gå. Da kan Gud sende dem videre - som velsignelser inn i andre menneskers liv. På den måten mister jeg dem ikke! Hvis jeg holder krampaktig fast på ting, har de en tendens til å smuldre vekk mellom hendene mine... Velsignelser blir så mye større når de er gitt videre - tilbake til Gud og dermed videre til andre mennesker. Og med takknemlighet blir alt så mye lettere å bære.

Faktisk: hvis jeg ser dypt inn i meg selv, vil jeg egentlig ikke være noen annen enn den jeg er. For bare jeg kan være meg! Og det er egentlig ikke noe annet sted i verden jeg ville være akkurat nå enn her - i denne situasjonen - igjen - men så rik på velsignelse, fordi GUD har gjort STORE TING! Jeg elsker Gud, jeg elsker livet mitt - jeg ville ikke byttet. Hver eneste nedtur, hvert problem, enhver motgang, ethvert savn og enhver glede fører meg til syvende og sist nærmere målet og tilbake til utgangspunktet - GUD.

Men også et sannhetens ord til slutt: Det er godt å bli ferdig med denne runden. Og jeg gleder meg til påske.

Pausefisk

Noen ganger trenger jeg å fokusere tankene på noe annet. Da er det godt å kunne sette seg ned og se på en pausefisk. Denne her, for eksempel.

Funderinger fra redet II

Ørnen er tilbake i redet sitt - endelig hjemme fra outreach. Det er unektelig fantastisk. I to dager - i går og i dag - er jeg fullstendig uten ansvar. I alle fall tillater jeg meg selv å være det, etter å ha vært ansvarlig 24 timer i døgnet 7 dager i uka i 9 uker (sånn omtrent i alle fall). Vi kom tilbake til basen på onsdag, og torsdag og fredag syslet vi litt med diverse ting som team og som enkeltpersoner. Derfor har jeg tatt meg totalt fri denne helga her. Mandag er det på'an igjen med siste uke og debrief av hele skolen.

I stillheten i en halvfull tredje etasje har jeg endelig tid til å sette meg ned og tenke igjen. Denne turen til Tyskland var på noen måter mer utfordrende enn tidligere outreacher. Kanskje sier jeg det bare fordi jeg nettopp er kommet ut av den? Jada, det er ting jeg i etterkant ser at kunne vært gjort annerledes. Men alt i alt gikk det egentlig bra. Vi fikk være til støtte og oppmuntring for de folka vi traff, og hatt en langt større påvirkning enn vi vet om. Sånn er det å være på korttidsteam. Jeg vet det.

Siden jeg er tilbake, har iTunes-en min kunnet oppdatere seg med siste nytt hjemmefra i form av taler. I går hørte jeg på en av dem mens jeg tørket støv av rommet mitt (for det blir fantastisk støvete etter to måneders fravær). Den handlet om profetier. Om å få dem, om å gi dem, men først og fremst om å gå på dem. Den fikk meg til å tenke litt. Hva slags profetier har jeg fått over mitt liv? Jeg åpnet en skuff og begynte å lete. For jeg har tenkt litt i det siste på hva jeg egentlig skal gjøre med livet mitt videre. Kanskje noen av profetiene kunne gi meg et hint eller to?

Etter å ha lest gjennom dem, konkluderte jeg egentlig med at jeg ikke har fått noen fasit. Jeg har ikke skriften på veggen som sier at jeg skal "gå hit" eller "gå dit" og gjøre dette eller hint. Det jeg har, er en gjentatt forsikring om Guds trofasthet mot meg - hvem jeg er i ham og hvor jeg skal hente min styrke fra. Jeg har en generell retning for livet mitt - sammen med Gud. Gud ser ut til å være mer opptatt av mitt forhold til Ham enn mine gjerninger og tjeneste. Når det kommer til stykket, så er det jo der alt springer ut fra. Jeg må egentlig bare fortsette å gå. Men hvor? Det er enkelt nok, men samtidig litt vanskelig - jeg fortsetter på den veien jeg går på, til jeg får beskjed om å ta en annen vei. Så ser det kanskje omtrent sånn ut som på bildet under (tatt i Lutherstadt Wittenberg). Den eneste måten å komme fram på, er å fortsette.

Jesus og sjampo

Jeg har en sjampo. På den står det anti-breakage. Egentlig er den for hår, men flere ganger har jeg tenkt at det hadde vært veldig greit å hatt en sånn sak for livet mitt - noe som kunne forhindre at jeg brøt sammen eller at omgivelsene mine falt fra hverandre. Litt lim, liksom. Jeg skulle også gjerne vært i stand til å bokstavelig talt smøre meg med tålmodighet, sånn at jeg slapp å jobbe med den...

Men dengang ei. Og dessuten har jeg noe som er mye bedre enn anti-sammenbruddsmiddel og smørbar tålmodighet. Jeg har Jesus. Å klage til ham når ting går galt og på tverke funker mye bedre enn et hvilket som helst annet middel - i hvert fall når en er på outreach...

Jeg er igrunnen priviligert som har en Gud som alltid er der, uansett situasjon, uansett livskrise, medgang, motgang og hva jeg nå ellers måtte støte på. Han er alltid trofast og alltid til å stole på. Og alltid nær. Det er godt det.

Orn i Berlin

Ornen (saann gaar det naar man ikke har ', ; eller [ og ikke finner toedler paa tastaturet) har tatt av - og landet i Berlin.  Og har det egentlig ganske bra.  Jeg er paa to maaneders outreach til Tyskland.  Har vaert her i to uker i dag, og har en og en halv uke igjen i Berlin foer vi drar videre.

Jeg liker aa vaere tilbake i Tyskland.  Spesielt trives jeg med aa forstaa alt som skjer rundt meg, for tysken min har vist seg aa vaere bedre enn jeg trodde.  Halve teamet er paa kino i kveld, mens den andre halvparten er hjemme.  Jeg har laant en datamaskin.  

Gud er veldig naer her.  Og jeg leser mer i Bibelen enn vanlig.  NT til frokost og GT til lunsj.  Og saa har jeg hatt noen ekstremt livaktige droemmer - noen veldig gode (fra Gud), og noen ikke fullt saa gode.  Jeg er spent paa hva som kommer... 

Haaper folk har det bra rundt omkring - blir nok en stund til jeg skriver her igjen... Vi sees!

Ornen 

Den Gud som kommer i tide

(Advarsel: jeg måtte gi opp linjeskift i dette innlegget... det er ikke så langt som det ser ut...)

Den første boka i Bibelen jeg virkelig oppdaget, var Ordspråkene. Der står blant annet disse versene, som jeg har funnet ut er en stor sannhet i:

To ting vil jeg be deg om, dem må du ikke nekte meg før jeg dør: Hold falskhet og løgn langt borte fra meg, og gi meg verken armod eller rikdom, men la meg få den mat jeg trenger. Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og spurte: "Hvem er Herren?" eller bli så fattig at jeg stjal og forbannet min Guds navn.

Ordsp 30, 7-9

Livet mitt er så mye bedre når jeg har NOK! Og Gud er en forsørger som alltid gir oss NOK. Det har jeg fått oppleve de siste dagene. Igrunnen siden jul.

Jeg har hatt et lite trosprosjekt gående den siste måneden. Det gikk ut på hvordan jeg skulle få betalt outreachen min i år. På et stabsmøte sa jeg til Gud at "Det er ikke så lett å slippe alle bekymringene, men jeg velger å gi dette til deg og la deg ta ansvaret for det. Jeg velger å stole på deg." Jeg brukte ikke helt de ordene, men det var omtrent dette jeg mente. Fornuftige, økonomiske mennesker som meg kan få en skikkelig utfordring når de står overfor problemet manglende finanser. Det vil si, jeg visste penger ville dukke opp, men ikke tidsnok til at alt var betalt før jeg dro.

Det gikk en tid. Jeg håpet at Gud skulle gjøre et mirakel. Ikke visste jeg hvordan... Og det viste seg å bli et langsomtvirkende et. Jeg fikk en stor julegave fra en kant jeg ikke ventet det. Jeg var lydig i å love å gi, og betale det jeg trodde jeg kunne. Ting begynte å se ut som de kunne gå i orden. Kanskje. Helt til det gikk opp for meg at jeg måtte til tannlegen.

Før tannlegebesøket mitt kom arbeidersamling. Med til arbeidersamling hører to større kollekter. Jeg vet av erfaring at når man gir, skjer ofte ett av to i Guds rike - enten får man mer tilbake, eller så strekker pengene man har igjen lenger, av en eller annen grunn. Egentlig er det to sider av samme sak. Jeg visste at jeg egentlig ikke hadde noe valg. Gud ønsker at jeg skal være sjenerøs - også når jeg synes jeg egentlig ikke kan. Så jeg gav. Og fant ut at det kjentes riktig.

Tilbake til i dag. Tannlegen, som forresten var en hyggelig fyr ved navn Ali, gav meg nyheten om at en tann må trekkes og en annen fikses. Prisen var ikke avskrekkende. Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å betale resten av outreachavgiften min. Da det var gjort, og etter å ha regnet litt, viste det seg at det var akkurat nok igjen til å få betalt neste tannlegebesøk - og en veldig liten smule lommepenger på toppen. Men så ville kontoen være skrapa, og jeg bestemte meg for å ikke bruke penger denne uka. Ikke før neste mandag.

Jeg fortalte en bror som ringte om tannlegeekspedisjonen min, og at jeg hadde funnet ut at det var akkurat nok igjen til å få betalt det. Mot slutten av samtalen, sier vedkommende: "Nå har jeg sendt deg noe. Du ser det når det kommer."

Nå har jeg kikka inn på nettbanken. Der ligger en sum til meg. Den er antakelig stor nok til å dekke utvidelsen av reiseforsikringen min, som jeg nettopp kom på at jeg aldeles har glemt. Og jeg tror det til og med vil bli penger til overs.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er grenseløst takknemlig. Gud er GOD! Og han er alltid i tide - selv om jeg ikke synes det. Enda jeg ikke har fortjent det. Bare fordi HAN er GOD. DETTE ER MIN GUD! Han gir meg verken rikdom eller armod, men lar meg få det jeg trenger. Tidsnok.

Hmm...

Ok, jenter... Jeg har forsåvidt svart på utfordringen deres, men siden jeg begynte på den for en uke siden, spilte bloggen min meg et lite puss... Så svaret ligger under mitt forrige innlegg... Vennligst let...

Ellers har Ørnen det bra i redet i kveld. Litt stille, med fint kveldslys fra en julelysestake i vinduet. Det har mildnet litt her oppe, det vet jeg ikke helt om jeg liker... foretrekker kaldt vintervær... Andy Hall er tilbake på DTSen, vi har om evangelisering, det er få dager igjen til juleferie og julekonsert som jeg gleder meg veldig til, outreach nærmer seg, arbeidersamling nærmer seg, nyttårsfestivalen nærmer seg enda mer og jeg skal jobbe i registrering og på kjøkkenet (kommer til å savne dere, Therese og Elisabeth!), jeg må ned og sjekke om varmen står på i klasserommet sånn at det er varmt til i morra, jeg burde legge meg snart... savner en god venn, lurer på hvordan det egentlig er når "oss" ikke lenger er "oss", må ringe en tannlege i morra, må huske å gi opplysninger til klassen... kveldsmelankolien sniker seg innpå igjen.

Men livet er nå ålreit likevel da, er det ikke?

Litt kveldsmelankoli

Det er kveld. Onsdagskveld. Jeg har vært på julemusikal i Filadelfia, levert årets første julegave, hatt en venn på kort besøk og er nå overmannet av kveldsmelankolien.


Egentlig er det ikke så ille. Det er nemlig få ting som er så nydelig som Grimerud en sen vinterkveld med masse frost. Bare se her!

Dessuten har jeg en fin tanke å tenke på. Noen som ble veldig glad for en gave. Slikt kan jeg fryde meg over lenge. Så den tanken skal jeg kose meg med. Og tiende episode av Jul i Blåfjell. Kveldsmelankoli er egentlig ikke så verst.

En utfordring...

Jaja. Det er plutselig blitt desember, og med julemusikk og julelysestake som selskap tar jeg den utfordringen jeg fikk fra Therese og Kirsten Marie og sysler litt med den... Så kan dere se...


Fire jobber jeg har hatt
1. Barnehageassistent (5 år!)
2. Støttekontakt
3. Vaskehjelp på kafe i Bergen
4. Vel... Student! Eller, nei. DTS-stab kvalifiserer ikke helt, siden jeg fortsatt er det... Nå har jeg det! Flaskelam-jente! Betalt av besta...


Fire filmer jeg kan se igjen og igjen
1. Spirit - hingsten fra Cimmaron
2. Sister Act (1 og 2)
3. Kamilla og tyven (1 og 2)
4. Brødrene Dal - alle seriene (kanskje ikke film, men dog...)


Fire steder jeg har bodd
1. Oslo
2. Kiel
3. 107 i Jubelhuset, nærmeste nabo til bad og superrommet 106
4. Åsane

Fire TV-program jeg liker (også etter at tv-stua forsvant og vi nå er uten tv og jeg derfor ikke får sett favorittprogrammet mitt i det hele tatt... burde fått meg det på DVD...)
1. Med hjartet på rette staden - min absolutte favoritt!
2. Beat for beat
3. Løvebakken
4. MacGyver eller Rex (klarer ikke helt å bestemme meg...)


Fire steder jeg har vært på ferie
1. Spania
2. Florida
3. Hafslo
4. Tyskland


Fire websider jeg besøker (nesten) hver dag
1. nrk.no
2. webmail på jobb
3. facebook og bloggene til venner og bekjente
4. tagesschau.de - tyske nyheter, forberedelse til outreach...


Fire steder jeg heller ville vært nå
1. Utendørs! Det er nemlig snø her!
2. I sengen min (helt ærlig - etter en lang dag skulle jeg gjerne vært der...)
3. Sammen med en god venninne og en kopp te
4. Hm... Her!


Fire ting jeg liker ved meg selv
1. Jeg er til å stole på
2. Jeg er nøyaktig
3. Øynene mine!
4. Evnen til å slappe av


Jeg tror jeg gjør som Anne Margrethe - lar utfordringen stå åpen for den som vil ta den. Så lenge folk ikke stjeler svara mine så... ;-)

Funderinger fra redet

I dag har jeg funnet ut at det er en ting jeg er veldig glad for. Nemlig at det ikke var meg som skapte verden. Det er vanskelig nok å organisere livet mitt. Tenk hvis jeg skulle organisert hele verden slik at den faktisk virket - feilfritt! For det var jo sånn det var i utgangspunktet... Gud, jeg er glad det ikke er meg som skal holde styr på verden.

Hvor kom egentlig det resonnementet fra? Vel, jeg bare slår fast at jeg ikke er feilfri. Det er ikke alltid jeg får ting til. Godt at Gud er tålmodig med meg i de små ansvarsområdene som er mine. Noen ganger er det forbasket vanskelig å la være å skulle gjøre alt. Da er det godt å minne seg selv på at Gud er Gud og ikke jeg. Det er jeg ihvertfall glad for.

En annen ting jeg er glad for er at jeg har gode venner jeg kan be sammen med. Og som kan be for meg. Det er et privilegium. I dag støtte jeg på en av disse vennene i kontorgangen. Jeg måtte stoppe opp, og min stressa hjerne landet såpass at det ikke var fullstendig kaos hos meg da jeg kom ned på kontoret mitt. Ting faller langsomt på plass for den turen jeg holder på å organisere sammen med en medstab. Og man lærer mye av å rote ting til og så måtte rydde opp i dem igjen. Det er da jeg er veldig glad for at Gud er tålmodig med meg - og at jeg støter på venner i gangen.

Fullført rom!

Vel, kanskje. Men jeg må jo si at jeg er fornøyd med tilværelsen på rommet mitt nå. Med god hjelp fra mamma for noen uker siden ser det nå sånn ut her etter at bokhyller endelig kom på plass og naboenes flyttelass forlot rommet... Før øverst, etter nederst.

Spesielt er jeg fornøyd med gardinene mine (fikk endelig oppfylt drømmen om blomstrete gardiner - med gule blomster!) og en sittekrok, så nå går det faktisk an å ha gjester her! Tusen takk til mamma og pappa for å velvillig dele noen overskuddsmøbler med meg, og mamma som hjalp meg med å få dette på plass!

OK da. Litt rot, kanskje. Men dette var kvelden før vi dro på villmarkstur med DTSen, så derfor... Ellers er livet veldig ålreit. Villmarksturen var forresten vellykka. Og ja, jeg sover faktisk i den senga med det stripete teppet. Helt innunder taket.

Det kommer seg

Nå er senga på plass! Bare se! (med blits denne gangen) Og litt mindre rot på gulvet...

Det nye ørneredet tar form

Litt kaos ennå, men jeg er ute av det gamle redet og på god vei inn i et nytt. Her mangler kleshengere og en fluesmekker (og faktisk også seng), men det kommer. 3dje etasje nr 314 er min nye adresse. Med to vinduer og egen brannstige er jeg meget priviligert!

Ørn i flyttemodus

Så måtte jeg se realiteten i øynene til slutt - jeg må flytte. Det går ikke an å bo i et flyttelass lenger. Ørneredet blir nå flyttet ca 50 meter lenger ned i veien, to etasjer opp. Det er fremdeles østvendt, men blir en god del større og får en litt annen utsikt - litt mer ovenfra, liksom. Det skulle jo passe bra for et ørnerede. Skjønt jeg er litt i tvil om hvorvidt en ekte ørn, hvis den kunne velge, hadde valgt utsikt over en parkeringsplass.

Jeg har i det siste lurt litt på hvorvidt fugler med høydeskrekk vil kunne fly. Grubleriene startet egentlig med at jeg hørte på Espen Linds siste singel "Scared of heights". Jeg liker sangen, men den fikk meg også til å tenke. Kan en fugl med høydeskrekk fly? Jeg kjente meg nemlig litt igjen - jeg liker å tenke før jeg snakker og se meg for før jeg hopper. Og noen ganger har jeg mental høydeskrekk - særlig før jeg kaster meg uti ting der jeg egentlig ikke har noe valg, men det bare må gjennomføres. Eller møtes. Face it, som vi sier når vi snakker utenlandsk her. Jeg er nemlig litt redd for å falle og slå meg. Fordi det kan gjøre vondt. Men som oftest går det jo bra... Selve flygingen trenger ikke være stort å skryte av, men jeg faller ikke.

En fugl med høydeskrekk har et problem. For høydeskrekken vil hindre det stakkars dyret i å gjøre det det ble født til - nemlig å fly. Stakkars den fuglen som blir sittende på bakken og drømme, fordi den ikke makter å gi slipp på frykten.

Ørnen driver hvitvasking

Jada. Det er helt sant. Jeg satte på en hvitvask etter min Tysklands-ekspedisjon, og gjett hva som faller ut av bukselommen på den nyvaskede buksa? En litt våt, nyvasket 5 Euro-seddel. Så da hang jeg den like godt opp på klessnora. Jeg er antakelig en av de få som våger å henge sedlene mine til tørk utendørs...

Hvordan vaske et rom/How to clean a room

Forrige uke

Så var jeg begynt på ferien, og her kommer noen bilder fra ting som har skjedd den siste uka:

Pappa fylte 50 her om dagen, og er nå i besittelse av et veldig fint instrument - en saksofon.

Vi har flyttet mamma og pappa litt mer ut av huset vårt, og det medfører litt rot. Slik så gangen vår ut i helga. Det er litt bedre i dag, men til gjengjeld er resten av huset i noe uorden. Det morsomste var da broder'n og jeg vasket et rom... Se videoen over.