Det hender at jeg føler at virkeligheten "tar meg igjen". Som regel får jeg den følelsen når en eller annen form for trøbbel - det være seg min eller andres - kommer rekende min vei. Det er lett å bli overveldet, føle seg liten og til tider desperat. Men som regel er det de gangene jeg opplever tydeligst at jeg har en God Gud.
Her om dagen var jeg på vei til noen venner av meg, i litt trist, smådesperat humør. Jeg ante mørke skyer i horisonten av tilværelsen min. Nå har tilværelsen vært tidvis overskyet i det siste, men disse bestemte skyene varslet et mulig tordenvær. Et mulig Stort Trøbbel var underveis.
Jeg måtte innom butikken på veien, og Stort Trøbbel lurte i bakgrunnen mens jeg loffet rundt i butikken på jakt etter Zalo. Da jeg kom ut i bilen igjen, og startet for å kjøre videre, tonte en sang ut fra radioen. Og pussig nok... sangen hørtes ut som den handlet om Gud! Jeg begynte å høre etter mens jeg manøvrerte bilen ut på hovedveien, og hadde vanskelig for å tro det jeg hørte. Det var en kristen sang - på NRK P1, midt i beste sendetid, og i et absolutt verdslig program! Her er noen brokker av teksten.
When I reach out for Him, He's there
Reach out for Him
He is there
within your troubles you can share
He lift you up and
turn you 'round
put your feet back on higher ground
Plutselig hadde min Gode Gud, universets Skaper, strukket ut en hånd til meg tvers gjennom tid og rom og forsikret meg at han var der og er der for meg - hele tiden, alltid. Det rørte ved hjertet mitt. Gud så meg, og uten at jeg hadde sagt det tydelig til Ham, visste Han at jeg trengte en håndsrekning. En forsikring om at Han alltid er der, og at det bare er å snu meg eller strekke meg mot Ham, om så bare litt - så er Han der. Med åpne armer. Og jeg tenkte:
"Ja ja. Da får vel Gud meg gjennom trøbbelet denne gangen også." Stort Trøbbel krympet betraktelig i størrelse.
Langsomt tonte sangen ut og inn i vignetten til Dagsrevyen, og to minutter senere var jeg framme og hadde en fantastisk kveld sammen med vennene mine.
Nå i natt måtte jeg sjekke spillelistene til NRK for å finne ut om denne sangen faktisk var virkelig. Og det er den. Sjekk tittelen.
søndag, mai 27, 2012
torsdag, april 05, 2012
Ørnen pusser opp
Det gikk opp for meg at det har vært en stund siden det har vært noe aktivitet på denne bloggen... og siden jeg tenker alvorlig på å blåse liv i den igjen over påskedagene, tenkte jeg at en liten oppussing ikke var av veien. Velkommen til et påskekledd Ørnerede!
fredag, mars 26, 2010
Tomt i Ørneredet
Det føles litt tomt her i kveld. Det mangler noen. Og det gjør det forsåvidt - skolen er slutt, studentene drar - og her sitter jeg.
Vi har hatt en fin kveld. Jeg håper det har vært en verdig avslutning. Det har vært både godt og trist. Godt fordi det er på tide å avslutte. Godt fordi vi alle skal videre og utforske nye ting sammen med Gud. Godt fordi vi kunne avslutte på en god måte. Men trist fordi noen du er glad i drar. Hjertet mitt rives. Mest på den gode måten, pussig nok. Det er igrunnen en god ting. Da vet jeg at jeg har elsket. Og det er en ting Gud har prøvd å lære meg det siste halve året. Å elske mennesker.
Og en god ting til er at i Guds rike er det alltid et "på gjensyn". Ei av jentene mine sa det slik: "Jeg gleder meg til å se deg igjen, Nina!" Jeg likte den vinkelen. Gud sender mennesker inn i våre liv for å være til velsignelse for oss. Og vi får lov til å sende dem videre til andre mennesker. Heldige de som får dere studentene mine inn i sine kretser... og så sees vi igjen. Langsmed veien et sted.
Vi har hatt en fin kveld. Jeg håper det har vært en verdig avslutning. Det har vært både godt og trist. Godt fordi det er på tide å avslutte. Godt fordi vi alle skal videre og utforske nye ting sammen med Gud. Godt fordi vi kunne avslutte på en god måte. Men trist fordi noen du er glad i drar. Hjertet mitt rives. Mest på den gode måten, pussig nok. Det er igrunnen en god ting. Da vet jeg at jeg har elsket. Og det er en ting Gud har prøvd å lære meg det siste halve året. Å elske mennesker.
Og en god ting til er at i Guds rike er det alltid et "på gjensyn". Ei av jentene mine sa det slik: "Jeg gleder meg til å se deg igjen, Nina!" Jeg likte den vinkelen. Gud sender mennesker inn i våre liv for å være til velsignelse for oss. Og vi får lov til å sende dem videre til andre mennesker. Heldige de som får dere studentene mine inn i sine kretser... og så sees vi igjen. Langsmed veien et sted.
lørdag, mars 20, 2010
Ørnen har buklandet
Ikke alle landinger etter en flygetur er like vellykkede, ikke engang for de fødte flygerne - fuglene. Jeg er riktignok ingen fugl, men pleier å komme ned med beina på jorda. Denne gangen har det blitt en aldri så liten buklanding.
På fint heter det kultursjokk. Jeg er nettopp kommet tilbake fra ni uker i Thailand med et team på 9. Det har vært en veldig fin tid, og jeg har hatt verdens mest fantastiske team. Gud har gjort mye, både i oss og rundt oss og gjennom oss. Men å komme hjem har vært en interessant prosess.
Jeg har ikke vært hjemme i mer enn to dager, men oppdager at det er mye som er annerledes. Det første jeg la merke til, er det komiske... som for eksempel:
- jeg leter etter bøtta der man pleier å kaste dopapiret i Thailand, og glemmer at det i Norge faktisk går i do
- jeg børster fortsatt godt av kjøkkenbenken, men nå for å ikke bli invadert av maur (til jeg kommer på at det ikke er maur på kjøkkenet i 3dje...)
- jeg forventer å finne lysbryteren til badet på utsiden av badedøra
- jeg reagerer ikke på at jeg vasker opp i kaldt vann (i tillegg til at jeg har glemt at krana på kjøkkenet er feilmontert slik at varmt er kaldt og kaldt er varmt...)
- jeg skulle handle egg i dag, og strakte meg automatisk etter brettet med 20 egg istedet for kartongen med 10 i...
Dette er jo mest til å le av. Det som ikke er fullt så morsomt, er å merke at humøret mitt svinger fryktelig, at jeg savner teamet mitt, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal ta meg til. Til tider vandrer jeg rundt i et digert vakuum. Det går bedre, da, det blir lenger og lenger mellom disse vakuumperiodene, men det er slitsomt.
Jeg lurer på hva Gud kan gjøre med kultursjokk. Om ikke han har en mening med det, så må han jo kunne bruke det til noe. Men hva da? Kanskje en dypere forståelse for mennesker som kommer hit, og som opplever kultursjokk og frustrasjoner. Og så lærer jeg noe om å ikke la frustrasjonene spise meg. Martha og jeg snakket for noen dager siden om at ord skaper. Det gjør de jammen. Og de setter fokus. Jeg må være ærlig med hvordan ting faktisk føles, men passe meg så jeg holder fast på alt det gode - både der jeg kom fra og her jeg er nå.
Hm. Spesielt det siste. Takk, Martha. Og Gud.
På fint heter det kultursjokk. Jeg er nettopp kommet tilbake fra ni uker i Thailand med et team på 9. Det har vært en veldig fin tid, og jeg har hatt verdens mest fantastiske team. Gud har gjort mye, både i oss og rundt oss og gjennom oss. Men å komme hjem har vært en interessant prosess.
Jeg har ikke vært hjemme i mer enn to dager, men oppdager at det er mye som er annerledes. Det første jeg la merke til, er det komiske... som for eksempel:
- jeg leter etter bøtta der man pleier å kaste dopapiret i Thailand, og glemmer at det i Norge faktisk går i do
- jeg børster fortsatt godt av kjøkkenbenken, men nå for å ikke bli invadert av maur (til jeg kommer på at det ikke er maur på kjøkkenet i 3dje...)
- jeg forventer å finne lysbryteren til badet på utsiden av badedøra
- jeg reagerer ikke på at jeg vasker opp i kaldt vann (i tillegg til at jeg har glemt at krana på kjøkkenet er feilmontert slik at varmt er kaldt og kaldt er varmt...)
- jeg skulle handle egg i dag, og strakte meg automatisk etter brettet med 20 egg istedet for kartongen med 10 i...
Dette er jo mest til å le av. Det som ikke er fullt så morsomt, er å merke at humøret mitt svinger fryktelig, at jeg savner teamet mitt, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal ta meg til. Til tider vandrer jeg rundt i et digert vakuum. Det går bedre, da, det blir lenger og lenger mellom disse vakuumperiodene, men det er slitsomt.
Jeg lurer på hva Gud kan gjøre med kultursjokk. Om ikke han har en mening med det, så må han jo kunne bruke det til noe. Men hva da? Kanskje en dypere forståelse for mennesker som kommer hit, og som opplever kultursjokk og frustrasjoner. Og så lærer jeg noe om å ikke la frustrasjonene spise meg. Martha og jeg snakket for noen dager siden om at ord skaper. Det gjør de jammen. Og de setter fokus. Jeg må være ærlig med hvordan ting faktisk føles, men passe meg så jeg holder fast på alt det gode - både der jeg kom fra og her jeg er nå.
Hm. Spesielt det siste. Takk, Martha. Og Gud.
torsdag, desember 03, 2009
Ørn i høyden
Endelig har jeg funnet en god ide til et innlegg. Jeg er på fotojakt for tiden, og fikk i dag noen bilder fra forrige teamtur. Dere får ikke høre så mye om teamturen, men heller om noe jeg fant ut etter en liten klatretur på bruskasser.
Greia var at vi fikk lov til å være med på litt teamtrening i hagen til dem vi besøkte (dette var da i Sverige), og fikk utfordre grensene våre litt. Utstyrt med gode seler og skikkelig klatretau, og en haug med bruskasser, skulle vi bygge bruskassetårn samtidig som vi klatret på dem. Jeg fikk lov til å prøve meg alene.
Etter å ha sett på to andre av teammedlemmene mine som klatret som par på bruskassene, hadde jeg en viss ide om hvordan jeg ville klatre. Jeg måtte sitte skrevs over kassene for å komme noen vei, omtrent slik som dette. Jeg sitter oppå bruskasse nr... skal vi se... fem.
Så langt alt vel. Fem kasser er tross alt ikke så høyt over bakken... Jeg hadde ikke helt satt meg noe mål, men hadde lyst til å se hvor langt jeg kom. Så jeg fortsatte. Her sitter jeg oppå kasse nummer ti, og var ganske fornøyd ettersom de andre klatrerne på teamet (som riktignok klatret to stykker samtidig og jeg tror det er hakket vanskeligere) hadde kommet til nettopp ti kasser før hele greia ramlet ned.
Neste bilde. Jeg er i ferd med å få på plass kasse nummer fjorten under meg, og nå var det begynt å bli litt skummelt... for jeg befant meg flere meter over bakken, og hadde sett ned hele tiden. Kassene står på skogbunn, så det var ikke hundre prosent stødig heller... Jeg var villig til å gi meg der. Fjorten var jo tross alt et bra antall, og mer enn de andre hadde klart. Men så sier Lars-Gunnar, som lærte oss dette her: "Sett deg ned og se på utsikten!" Skjelven som jeg var, gjorde jeg det. Og da jeg løftet blikket, skjedde det noe med perspektivet mitt. Jeg så faktisk mye mer her oppe fra enn jeg gjorde på bakken - både bilene som kjørte nede på hovedveien, så trærne rundt meg fra en helt annen vinkel - og viktigst av alt: jeg glemte hvor langt det var ned. Så da Lars-Gunnar foreslo: "Du klarer en kasse til, når du først er kommet så langt!" sa jeg meg (dog fortsatt litt nølende) enig, og forsøkte en kasse til. Og en til. Og en til. Og enda en. Til jeg kom...
...hit. Jeg sitter på sytten bruskasser og har den attende i fanget. Og har igjen måttet sette meg ned for å fokusere på utsikten (som på dette tidspunktet begynte å bli formidabel, og jeg lurte på hvor langt det var igjen til jeg kom til å stange hodet i den grenen jeg var sikret i...) fordi kassetårnet mitt nå var faretruende vinglete.
Jeg våget meg på en til. Det finnes litt konkurranseinstinkt i meg, nemlig... så jeg prøvde meg på kasse nummer atten. Med den på toppen ville jeg befinne meg 5 meter og førti over bakken... Men det ble litt for vinglete, så......kassene datt ned, og jeg ble hengende i lufta. Fordi jeg hadde gode folk på bakken som sikret meg med klatretau, datt jeg ikke, men ble hengende der jeg var da tårnet mitt raste sammen.
De av dere som kjenner meg, kan jo gjette hva jeg fikk ut av det. Eller...? Jeg fant ut at det ikke skulle så mye oppmuntring til før jeg kom over en meter høyere opp enn det jeg trodde jeg kunne klare. Den faderlige oppmuntringen fra Lars-Gunnar og hjelpen jeg fikk fra de som sikret meg gjorde at jeg ble trygg nok til å komme høyere opp enn jeg noen gang har vært på bruskassetårn (jada, det var første gangen) medbrakt litt høydeskrekk. Og når det begynner å bli langt ned og du er sikker på at dette ikke går lenger, er egentlig det beste du kan gjøre å sette deg ned og nyte utsikten en stund og glemme hvor langt du kan falle. Et slikt perspektivskifte gir deg mot til å fortsette høyere opp. Og detter tårnet du klatrer på, så ramler ikke du med det - hvis du har sikring (les: Gud) i livet ditt, vel å merke.
onsdag, november 11, 2009
Holdningskampen
I kveld kjemper jeg en kamp. Den heter holdningskampen. Og ikke holdningskampanjen. For dette er ingen kampanje, der jeg skal overbevises om at jeg må endre holdning til et gitt emne. Dette er et bevisst valg jeg må ta hver dag, om hvilket fokus jeg skal ha i tankene mine og hva som skal få lov til å bestemme - følelsene mine eller fornuften.
Noen ganger er det nesten en krig. Det er derfor jeg kaller det kamp. I kveld, for eksempel, er jeg fristet til å gi etter for frustrasjonen. Jeg er i øyeblikket lei det meste, trøtt og nesten litt ergerlig, og det frister ikke akkurat til gode holdninger. Heller de dårlige.
Det er da Den Hellige Ånd hvisker i øret mitt, via min fornuft: "Hvor er det du fester blikket nå? Hva er det som bestemmer perspektivet ditt?" Og jeg har egentlig ikke lyst til å svare helt ærlig, for det betyr at jeg må innrømme at jeg ikke alltid er den blide, hyggelige, omgjengelige og alltid-ja-svarende Nina som de fleste ser. Samtidig har jeg lyst til å være ærlig, for jeg orker ikke prøve å late som jeg er noe jeg ikke er. Det er for slitsomt.
Gud vet alt det der. Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dette er ikke første gang Den Hellige Ånd og jeg diskuterer holdningene mine. Men han har aldri avvist meg. Bare forsiktig korrigert meg. Og gitt meg sjansen til å roe nervene, kjølne temperamentet mitt og begynne på nytt, med holdninger som er mer i tråd med Gud og sånn han tenker. Som å velge å være trofast i det jeg driver med og gjøre mitt beste, selv om jeg i øyeblikket er veldig lei. Som å stole på at Gud kan gi meg nåde også i dag, og på nytt i morgen, slik at jeg kommer meg videre. Som å velge å ikke synes synd på meg selv, men heller takke Gud for alt det gode han har gjort mot meg (og det er ikke så rent lite!). Som å velge å sikte på Ham og Hans standard, og fortsette å sikte så høyt også når jeg bommer. Jeg tror det kalles "karakterbygging".
Noen ganger er det nesten en krig. Det er derfor jeg kaller det kamp. I kveld, for eksempel, er jeg fristet til å gi etter for frustrasjonen. Jeg er i øyeblikket lei det meste, trøtt og nesten litt ergerlig, og det frister ikke akkurat til gode holdninger. Heller de dårlige.
Det er da Den Hellige Ånd hvisker i øret mitt, via min fornuft: "Hvor er det du fester blikket nå? Hva er det som bestemmer perspektivet ditt?" Og jeg har egentlig ikke lyst til å svare helt ærlig, for det betyr at jeg må innrømme at jeg ikke alltid er den blide, hyggelige, omgjengelige og alltid-ja-svarende Nina som de fleste ser. Samtidig har jeg lyst til å være ærlig, for jeg orker ikke prøve å late som jeg er noe jeg ikke er. Det er for slitsomt.
Gud vet alt det der. Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dette er ikke første gang Den Hellige Ånd og jeg diskuterer holdningene mine. Men han har aldri avvist meg. Bare forsiktig korrigert meg. Og gitt meg sjansen til å roe nervene, kjølne temperamentet mitt og begynne på nytt, med holdninger som er mer i tråd med Gud og sånn han tenker. Som å velge å være trofast i det jeg driver med og gjøre mitt beste, selv om jeg i øyeblikket er veldig lei. Som å stole på at Gud kan gi meg nåde også i dag, og på nytt i morgen, slik at jeg kommer meg videre. Som å velge å ikke synes synd på meg selv, men heller takke Gud for alt det gode han har gjort mot meg (og det er ikke så rent lite!). Som å velge å sikte på Ham og Hans standard, og fortsette å sikte så høyt også når jeg bommer. Jeg tror det kalles "karakterbygging".
onsdag, oktober 14, 2009
Moses og jeg
Jeg har lenge drømt om å skrive et innlegg med denne overskriften. Moses og jeg. Hva er det egentlig med Moses og meg? I kveld fant jeg det ut.
Jeg sitter på UIO-basen i Skien og blogger. Vi er på tur med skolen. Det er veldig kjekt, for jeg har nesten fri... Vi er gjester hos School of Evangelism, så de står for all undervisning og tolking denne uka. Skien-basen står for mat, jeg slipper å smøre matpakke om morgenen, nyter luksusen med å ta meg tid til å smøre smør på brødskiva og ha tid og ikke minst overskudd til å prate med studentene mine på kveldstid og medstaben min på dagtid. Det liker jeg. I kveld har jeg sittet sammen med mine to kolleger som skal til Tyskland med team i januar og prøvd å gi videre litt av all kunnskapen jeg har lagra i hodet mitt etter at jeg selv var der i fjor. Og det var i den forbindelse at Moses dukket opp igjen.
Dette skoleåret går outreachen min til Thailand. Tilbake til stedet der Gud først talte til meg om noe jeg tenkte kunne være misjonærtjeneste. Jeg har ikke vært der med "jobben" før, bare med menigheten og på egenhånd. Og jeg er alene som leder for et team på åtte. Det var her jeg plutselig fant en viss likhet med Moses. Følg med nå...
2 Mos 33, 12-14: Moses sa til Herren: "Du sier at jeg skal føre dette folket opp. Men jeg får ikke vite hvem du vil sende med meg, enda du har sagt at du kjenner meg ved navn, og at jeg har funnet nåde hos deg. Er det så at du har godvilje for meg, så vis meg dine veier, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Kom i hu at dette er ditt eget folk!" Da sa Herren: "Jeg selv skal gå med, og jeg vil føre deg til ro."
Dette er bare en liten del av et avsnitt som jeg er blitt veldig glad i. Og det høres nesten ut som tankene mine... Jeg vet riktignok hvem som blir med meg, men jeg føler meg litt som Moses - hva gjør jeg når jeg står som leder for en hel gruppe hvis ikke Gud går med meg? Jeg ville vært totalt... lost. Det tror jeg Moses også kan ha tenkt... Da er det så godt å vite at Gud har lovet at han vil gå med meg, og at jeg ikke er alene! Jeg er ikke alene når jeg må ta avgjørelser, jeg er ikke alene når det kommer tøffere ting, jeg er heller ikke alene når alt går bra. Gudskjelov! Så enkelt, men så lett å glemme... Moses leda to millioner mennesker sammen med Gud. Da må jo jeg kunne klare åtte sammen med Gud...? Eller...?
Jeg sitter på UIO-basen i Skien og blogger. Vi er på tur med skolen. Det er veldig kjekt, for jeg har nesten fri... Vi er gjester hos School of Evangelism, så de står for all undervisning og tolking denne uka. Skien-basen står for mat, jeg slipper å smøre matpakke om morgenen, nyter luksusen med å ta meg tid til å smøre smør på brødskiva og ha tid og ikke minst overskudd til å prate med studentene mine på kveldstid og medstaben min på dagtid. Det liker jeg. I kveld har jeg sittet sammen med mine to kolleger som skal til Tyskland med team i januar og prøvd å gi videre litt av all kunnskapen jeg har lagra i hodet mitt etter at jeg selv var der i fjor. Og det var i den forbindelse at Moses dukket opp igjen.
Dette skoleåret går outreachen min til Thailand. Tilbake til stedet der Gud først talte til meg om noe jeg tenkte kunne være misjonærtjeneste. Jeg har ikke vært der med "jobben" før, bare med menigheten og på egenhånd. Og jeg er alene som leder for et team på åtte. Det var her jeg plutselig fant en viss likhet med Moses. Følg med nå...
2 Mos 33, 12-14: Moses sa til Herren: "Du sier at jeg skal føre dette folket opp. Men jeg får ikke vite hvem du vil sende med meg, enda du har sagt at du kjenner meg ved navn, og at jeg har funnet nåde hos deg. Er det så at du har godvilje for meg, så vis meg dine veier, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Kom i hu at dette er ditt eget folk!" Da sa Herren: "Jeg selv skal gå med, og jeg vil føre deg til ro."
Dette er bare en liten del av et avsnitt som jeg er blitt veldig glad i. Og det høres nesten ut som tankene mine... Jeg vet riktignok hvem som blir med meg, men jeg føler meg litt som Moses - hva gjør jeg når jeg står som leder for en hel gruppe hvis ikke Gud går med meg? Jeg ville vært totalt... lost. Det tror jeg Moses også kan ha tenkt... Da er det så godt å vite at Gud har lovet at han vil gå med meg, og at jeg ikke er alene! Jeg er ikke alene når jeg må ta avgjørelser, jeg er ikke alene når det kommer tøffere ting, jeg er heller ikke alene når alt går bra. Gudskjelov! Så enkelt, men så lett å glemme... Moses leda to millioner mennesker sammen med Gud. Da må jo jeg kunne klare åtte sammen med Gud...? Eller...?
tirsdag, juli 28, 2009
Livet som resepsjonist
Jeg fikk meg sommerjobb til slutt. Tre uker på sentralbordet har gitt meg mange spennende erfaringer og mer kunnskap enn jeg har tatt inn de tre siste månedene. Pluss at respekten min for resepsjonister har steget betraktelig - resepsjoinster må virkelig vite litt om alt. Og helst alt om alt. Etter dette skal jeg gjøre alvor av å skaffe meg en t-skjorte og skrive "Nei, jeg vet ikke alt - det bare virker sånn" på den.
Her er et lite utvalg av spørsmål man kan få når man sitter på sentralbordet om sommeren (både på telefon og ved personlig oppmøte):
- Hvor på kartet over Sverige ligger Flämslätt?
- Så det er fullt hos dere denne uka. Vet du om andre steder i Hamar der det er billig overnatting?
- Jeg har problemer med påmeldingen til GoFest... (i et utall forskjellige varianter)
- Har dere batterier?
- Vet du hvor jeg finner saks og limstift?
- Har vi blyantspissere?
- Nina, mailserveren virker ikke...
- Når er måltidene på GoFest?
- Kan jeg komme på enkeltmøter?
- Jeg kan ikke bruke denne giroen som brevgiro. Kan du skaffe meg en ny?
- Jeg skulle gjerne lånt en bil...
- Har dere noen igjen av den boka til **** som er utgått fra forlaget?
- Kan vi sende disse pakkene herfra, eller må jeg på postkontoret med dem?
- Har du nøklene til gymsalen?
- Har du nøklene til lageret, kjelleren, bønnerommet...?
- Er det folk på økonomikontoret?
- Er NN på jobb i dag? (svaret på dette spørsmålet er vanligvis "Nei, NN har ferie!")
- Har du sett noen gjenglemte kosedyr?
- Jeg glemte jakken min hos dere. Har dere funnet den?
- Er det noen tilstede som tar beslutinger hos dere i dag?
- Er det noe vi mangler til neste leir?
- Er det kaffe på kanna?
- Er denne kaffen kokt i dag?
- Jeg har overnattet her - hvor mye skal jeg betale?
- Kan dere sende meg noen Øystein-CD-er?
- Finnes det playback til Øystein-CD 1?
- Vet du om vi får dekket overnattingen til neste stand-tur?
- Har du telefonnummeret til....?
- og så videre, og så videre...
Jaja. En ha'kke mer moro enn det en lager sjøl. Så nå har jeg sittet og humret meg gjennom denne lista. Og egentlig liker jeg det - jeg har alltid syntes det er gøy å lære. Så kan jo dere humre og le med meg over alle de rare spørsmålene jeg får...
Her er et lite utvalg av spørsmål man kan få når man sitter på sentralbordet om sommeren (både på telefon og ved personlig oppmøte):
- Hvor på kartet over Sverige ligger Flämslätt?
- Så det er fullt hos dere denne uka. Vet du om andre steder i Hamar der det er billig overnatting?
- Jeg har problemer med påmeldingen til GoFest... (i et utall forskjellige varianter)
- Har dere batterier?
- Vet du hvor jeg finner saks og limstift?
- Har vi blyantspissere?
- Nina, mailserveren virker ikke...
- Når er måltidene på GoFest?
- Kan jeg komme på enkeltmøter?
- Jeg kan ikke bruke denne giroen som brevgiro. Kan du skaffe meg en ny?
- Jeg skulle gjerne lånt en bil...
- Har dere noen igjen av den boka til **** som er utgått fra forlaget?
- Kan vi sende disse pakkene herfra, eller må jeg på postkontoret med dem?
- Har du nøklene til gymsalen?
- Har du nøklene til lageret, kjelleren, bønnerommet...?
- Er det folk på økonomikontoret?
- Er NN på jobb i dag? (svaret på dette spørsmålet er vanligvis "Nei, NN har ferie!")
- Har du sett noen gjenglemte kosedyr?
- Jeg glemte jakken min hos dere. Har dere funnet den?
- Er det noen tilstede som tar beslutinger hos dere i dag?
- Er det noe vi mangler til neste leir?
- Er det kaffe på kanna?
- Er denne kaffen kokt i dag?
- Jeg har overnattet her - hvor mye skal jeg betale?
- Kan dere sende meg noen Øystein-CD-er?
- Finnes det playback til Øystein-CD 1?
- Vet du om vi får dekket overnattingen til neste stand-tur?
- Har du telefonnummeret til....?
- og så videre, og så videre...
Jaja. En ha'kke mer moro enn det en lager sjøl. Så nå har jeg sittet og humret meg gjennom denne lista. Og egentlig liker jeg det - jeg har alltid syntes det er gøy å lære. Så kan jo dere humre og le med meg over alle de rare spørsmålene jeg får...
søndag, juli 19, 2009
Noe å være takknemlig for
Det gikk opp for meg i går kveld, etter en samtale med en venn av meg. Jeg har noe å være grenseløst takknemlig for. Familien min.
Familien min - brodern, mamma og pappa - er ingen selvfølge. Jeg er usannsynlig heldig som er født inn i en familie som støtter meg og backer meg opp, og som jeg alltid kan ringe til eller snakke med når det er noe (alt fra kakeoppskrifter til hvordan jeg skal løse et problem som har oppstått). Og jeg har lært utrolig mye av dem. Men viktigst av alt - jeg er elsket uansett omstendigheter. Tusen takk for at dere fins! Dere er verdens beste familie!
Familien min - brodern, mamma og pappa - er ingen selvfølge. Jeg er usannsynlig heldig som er født inn i en familie som støtter meg og backer meg opp, og som jeg alltid kan ringe til eller snakke med når det er noe (alt fra kakeoppskrifter til hvordan jeg skal løse et problem som har oppstått). Og jeg har lært utrolig mye av dem. Men viktigst av alt - jeg er elsket uansett omstendigheter. Tusen takk for at dere fins! Dere er verdens beste familie!
søndag, juli 12, 2009
Ørnen filosoferer
Jeg har en bok jeg ikke kommer ut av for tiden. Det er 1. Johannes' brev. Jeg har lest den boka om og om igjen et par uker nå - og blir liksom ikke ferdig. Jeg liker Johannes fordi han skriver så dypt og underfundig - og han bruker et helt brev på å gi seg i kast med et av menneskehetens virkelig STORE tema - kjærligheten.
Greia er at det dukker stadig opp noe nytt hver gang jeg leser et kapittel, enda jeg nå har lest dem flere ganger. Det er spennende. Her i går, for eksempel, var det to vers som kom lysende mot meg ut av kapittel 4:
Disse to versene avstedkom en del tanker. For det første - at kjærlighetens mål er at vi skal ha frimodighet på dommens dag. Det hadde jeg ikke tenkt på før. Eller - jeg hadde ikke sett Guds kjærlighet fra den vinkelen at han ønsker at vi skal stå for ham på dommens dag med frimodighet. Kjærligheten ønsker for oss at vi skal være sammen med ham for alltid, og gå fri fra dommen. Det var jo derfor Gud sendte Jesus...
For det andre: Vi er slik som han er, midt i denne verden. Vi skal likne på Jesus. Og vi står ikke på utsiden av denne verden og ser inn - vi befinner oss midt i den... og vi er slik som han er... Dette er noe dypt noe... og jeg begriper det ikke helt ennå. Men tanken er der.
Det tredje, som kanskje har fått meg til å fundere mest, har med det siste verset å gjøre. Den fullkomne kjærligheten som driver frykten ut. Vil det altså si at i en kjærlighet som frykter avvisning, er ikke kjærligheten fullkommen? Hm. Jeg har lurt litt på det der de siste dagene, og kommet til at det på en måte er riktig. For dette med avvisning er et problem mange sliter med. Og det eneste som kan lege avvisningen i et menneskehjerte, er tilgivelse og å bli elsket med en fullkommen kjærlighet... Guds egen kjærlighet... En kjærlighet der den barnslige tilliten føler seg hjemme. En kjærlighet der jeg vet at jeg kan legge meg i Guds fang og sovne der, om det trengs. En kjærlighet som er sterkere, som dekker over synden, som løfter vekten av ansvar bort, som beskytter mot alt vondt. En kjærlighet der det er hvile. En kjærlighet der det ikke er plass til frykten. Ikke plass, fordi Gud fyller alt i meg... Et sted der det er fullkomment trygt, fullkommen fred.
Når jeg tenker over det, er det dette jeg vil - å la meg elskes av Gud til ingenting annet betyr noe. Betyr det at min kjærlighet til andre vil ha mindre rom for frykt hvis jeg først er elsket av Gud? Hm. Det er et forsøk verdt.
Greia er at det dukker stadig opp noe nytt hver gang jeg leser et kapittel, enda jeg nå har lest dem flere ganger. Det er spennende. Her i går, for eksempel, var det to vers som kom lysende mot meg ut av kapittel 4:
Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; for vi er slik som han er, midt i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt.
1 Joh 4, 17-18
Disse to versene avstedkom en del tanker. For det første - at kjærlighetens mål er at vi skal ha frimodighet på dommens dag. Det hadde jeg ikke tenkt på før. Eller - jeg hadde ikke sett Guds kjærlighet fra den vinkelen at han ønsker at vi skal stå for ham på dommens dag med frimodighet. Kjærligheten ønsker for oss at vi skal være sammen med ham for alltid, og gå fri fra dommen. Det var jo derfor Gud sendte Jesus...
For det andre: Vi er slik som han er, midt i denne verden. Vi skal likne på Jesus. Og vi står ikke på utsiden av denne verden og ser inn - vi befinner oss midt i den... og vi er slik som han er... Dette er noe dypt noe... og jeg begriper det ikke helt ennå. Men tanken er der.
Det tredje, som kanskje har fått meg til å fundere mest, har med det siste verset å gjøre. Den fullkomne kjærligheten som driver frykten ut. Vil det altså si at i en kjærlighet som frykter avvisning, er ikke kjærligheten fullkommen? Hm. Jeg har lurt litt på det der de siste dagene, og kommet til at det på en måte er riktig. For dette med avvisning er et problem mange sliter med. Og det eneste som kan lege avvisningen i et menneskehjerte, er tilgivelse og å bli elsket med en fullkommen kjærlighet... Guds egen kjærlighet... En kjærlighet der den barnslige tilliten føler seg hjemme. En kjærlighet der jeg vet at jeg kan legge meg i Guds fang og sovne der, om det trengs. En kjærlighet som er sterkere, som dekker over synden, som løfter vekten av ansvar bort, som beskytter mot alt vondt. En kjærlighet der det er hvile. En kjærlighet der det ikke er plass til frykten. Ikke plass, fordi Gud fyller alt i meg... Et sted der det er fullkomment trygt, fullkommen fred.
Når jeg tenker over det, er det dette jeg vil - å la meg elskes av Gud til ingenting annet betyr noe. Betyr det at min kjærlighet til andre vil ha mindre rom for frykt hvis jeg først er elsket av Gud? Hm. Det er et forsøk verdt.
lørdag, mai 23, 2009
Ørnens opplevelse av forrige uke
I was sure by now
God You would have reached down
And wiped our tears away
Stepped in and saved the day
But once again, I say "Amen",
and it's still raining
As the thunder rolls
I barely hear Your whisper through the rain
"I'm with you"
And as Your mercy falls
I raise my hands and praise the God who gives
And takes away
And I'll praise You in this storm
And I will lift my hands
For You are who You are
No matter where I am
And every tear I've cried
You hold in Your hand
You never left my side
And though my heart is torn
I will praise You in this storm
I remember when
I stumbled in the wind
You heard my cry to you
And you raised me up again
My strength is almost gone
How can I carry on
If I can't find You
But as the thunder rolls
I barely hear You whisper through the rain
"I'm with you"
And as Your mercy falls
I raise my hands and praise the God who gives
And takes away
I lift my eyes unto the hills
Where does my help come from?
My help comes from the Lord
The Maker of Heaven and Earth
I'll praise You in this storm
And I will lift my hands
For You are who You are
No matter where I am
And every tear I've cried
You hold in Your hand
You never left my side
And though my heart is torn
I will praise You in this storm
And I will lift my hands
For You are who You are
No matter where I am
And every tear I've cried
You hold in Your hand
You never left my side
And though my heart is torn
I will praise You in this storm
Jeg trenger ikke si så veldig mye mer, gjør jeg?
torsdag, april 23, 2009
Levende skatter
Det var noen som banket på døra mi i dag morges. Jeg lurte først på om jeg hadde hørt riktig, der jeg lå utslått i mer eller mindre feberdøs og lurte på om jeg skulle stå opp nå eller senere. Men denne noen utenfor døra ga seg ikke... Så jeg krøp ut av senga, fant omslagsskjørtet mitt i skapet og dro en kam gjennom håret (man trenger ikke se verre ut enn man er), og åpnet. Der stod intet mindre enn tre jenter, som lurte på hvordan det gikk med meg.
Hadde de fått vite at jeg var syk? Ikke vet jeg. Men de tok seg bryet med å komme og spørre hvordan det gikk med meg da jeg ikke dukket opp der jeg skulle vært. Og be for meg. Og senere gjorde de sitt beste for å hjelpe meg ved å tilby seg å finne eller være erstattere for meg i de oppgavene jeg egentlig skulle hatt i dag. Hva var det du ba, Synnøve... at Gud skulle vise meg skatter? Det var ikke så veldig vanskelig... det stod tre av dere på dørstokken min...
Jeg er så velsigna som har sånne venner!
Hadde de fått vite at jeg var syk? Ikke vet jeg. Men de tok seg bryet med å komme og spørre hvordan det gikk med meg da jeg ikke dukket opp der jeg skulle vært. Og be for meg. Og senere gjorde de sitt beste for å hjelpe meg ved å tilby seg å finne eller være erstattere for meg i de oppgavene jeg egentlig skulle hatt i dag. Hva var det du ba, Synnøve... at Gud skulle vise meg skatter? Det var ikke så veldig vanskelig... det stod tre av dere på dørstokken min...
Jeg er så velsigna som har sånne venner!
lørdag, april 04, 2009
Sånn mellom Gud og meg
Jeg snakket med Ebby i dag. Ebby er fra Afrika og den slags menneske som kan si noe som er vanvittig morsomt, men likevel er fullt av dyp sannhet. Vi hadde bedt sammen, og så sier Ebby: "When we pray, he HAS to come, you know!" Hun snakket om Gud. (De som kjenner Ebby kan nå sikkert se henne for seg med glimt i øyet og et stort smil om munnen... Så Ebbysk som bare Ebby kan være :-)
Jeg tenkte på det med et lite smil noe senere, for jeg var ikke helt sikker på om teologien i det var helt riktig. Da var det at Gud ved den Hellige Ånd brøt inn i tankene mine: "Du vet, Ebby har rett. Men jeg kommer ikke fordi jeg må. Jeg kommer fordi jeg elsker deg."
Sånne samtaler mellom Gud og meg er mye mer helbredende enn all verdens teologi.
Jeg tenkte på det med et lite smil noe senere, for jeg var ikke helt sikker på om teologien i det var helt riktig. Da var det at Gud ved den Hellige Ånd brøt inn i tankene mine: "Du vet, Ebby har rett. Men jeg kommer ikke fordi jeg må. Jeg kommer fordi jeg elsker deg."
Sånne samtaler mellom Gud og meg er mye mer helbredende enn all verdens teologi.
søndag, mars 29, 2009
Om å vende tilbake
Jeg har et par favorittfilmer. En av dem er Spirit - hingsten fra Cimmaron. En aldeles utmerket tegnefilm med masse bra musikk. Her om dagen kjøpte jeg filmmusikken, og etter å ha hørt gjennom alt var det en sang som ble hengende fast. Det var denne her.
I still feel your breath on my skin
I hear your voice deep within
The sound of my lover - a feeling so strong
It's to you - I'll always belong
Now I know it's true
My every road leads to you
And in the hour of darkness darlin'
Your light gets me through
Wanna swim in your river - be warmed by your sun
Bathe in your waters - cos you are the one
I can't stand the distance - I can't dream alone
I can't wait to see you - Ya I'm on my way home
I hear the wind call your name
It calls me back home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh it's to you I'll always return
It calls me back home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh it's to you I'll always return
I still feel your breath on my skin
I hear your voice deep within
The sound of my lover - a feeling so strong
It's to you - I'll always belong
Now I know it's true
My every road leads to you
And in the hour of darkness darlin'
Your light gets me through
Wanna swim in your river - be warmed by your sun
Bathe in your waters - cos you are the one
I can't stand the distance - I can't dream alone
I can't wait to see you - Ya I'm on my way home
Oh I hear the wind call your name
The sound that leads me home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh, it's to you - I will always return
The sound that leads me home again
It sparks up the fire - a flame that still burns
Oh, it's to you - I will always return
Jada, jeg vet at dette egentlig er en kjærlighetssang (enten den nå var ment til hjemlandet eller den andre hesten, se filmen hvis du ikke skjønner hva jeg mener). Men jeg fant ut at jeg kunne like gjerne rette sangen til Gud, særlig etter det forrige blogginnlegget mitt om at det meste fører meg tilbake til Gud igjen og igjen. Jeg syntes sangen ble en god metafor for noe jeg trengte å sette ord på - min erfaring om at Han er det stabile og det som jeg igjen og igjen kommer tilbake til - en slags bekjennelse om at det er Gud som bærer meg. Så hvorfor ikke bruke en profan sang? Skal innrømme at jeg endrer tredje linje i tredje avsnitt til "And in the hour of darkness Father", men ellers bruker jeg teksten som den er. Det er en befriende tanke at Gud er mitt hjem, samme hvor jeg er, og at når jeg vender tilbake til Ham, vender jeg alltid hjem.
torsdag, mars 26, 2009
Hva gjør jeg egentlig her igjen?
Det lurte jeg på for noen minutter siden. Hvorfor fortsetter jeg å sette meg i den situasjonen at folk kommer inn i livet mitt for så å forsvinne ut av det igjen? Hvorfor går jeg frivillig gjennom dette på slutten av hver DTS, hver gang medstab bryter opp og drar til andre steder - hvorfor, hvorfor, hvorfor?
De velinformerte har antakelig luktet lunta nå - i kveld hadde vi avgangsfest for årets DTS. Det ble en feiring et flott kull studenter verdig der vi fikk takke Gud for det han har gjort for oss, i oss og gjennom oss. Samtidig er det et varsel til oss som blir igjen om at dette kapittelet er i ferd med å bli avsluttet, og at snart startes et nytt kapittel, en ny DTS, en ny periode i livene våre med nye mennesker som kommer inn i det. Og den overgangen er ikke så artig at det gjør noe. I hvert fall ikke akkurat i dag.
Jeg lurte også på hvordan jeg egentlig passer inn her, for noen ganger føler jeg meg fullstendig på siden og at jeg ikke passer inn i det hele tatt. Men Gud var temmelig klar på det da jeg stod og speidet ut i den kalde, klare nattelufta - dette var ikke Hans tanker. Jeg er forskjellig fordi Han skapte meg til å være nettopp meg - forskjellig fra alle andre. Forskjelligheten var Guds tanke, og Han vil ikke at jeg skal prøve å være noen annen enn den jeg er. Hvorfor skal det være så forbasket (unnskyld uttrykket) vanskelig å begripe?
Summen av disse to funderingene blir noe sånt som dette:
Jeg vet egentlig hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for gjennomtrekk av folk i livet mitt. Delvis kan jeg ikke noe for det, for jeg bor på et sted der folk kommer og går. Av den enkle grunn at det stadig er skoler, festivaler, weekender og kurs her, og folk dermed er her for kortere eller lengre tid. Men mest er det fordi jeg vet at jeg er hvor Gud vil ha meg akkurat nå. Jeg valgte dette frivillig.
For noen år siden, under min egen DTS, fikk jeg et konkret spørsmål av Gud: "Er du villig til å elske mennesker, selv om det skulle rive deg i småbiter?" Jeg lovte å prøve. Og noen ganger føler man seg revet i småbiter når folk man er glad i og føler seg knyttet til forsvinner. Men jeg har lært noe underveis i denne prosessen - at folk som Gud sender inn i livet mitt er en velsignelse fra Ham. Og det er godt når jeg kan gi velsignelsene mine (les: folk) tilbake til Gud og la dem gå. Da kan Gud sende dem videre - som velsignelser inn i andre menneskers liv. På den måten mister jeg dem ikke! Hvis jeg holder krampaktig fast på ting, har de en tendens til å smuldre vekk mellom hendene mine... Velsignelser blir så mye større når de er gitt videre - tilbake til Gud og dermed videre til andre mennesker. Og med takknemlighet blir alt så mye lettere å bære.
Faktisk: hvis jeg ser dypt inn i meg selv, vil jeg egentlig ikke være noen annen enn den jeg er. For bare jeg kan være meg! Og det er egentlig ikke noe annet sted i verden jeg ville være akkurat nå enn her - i denne situasjonen - igjen - men så rik på velsignelse, fordi GUD har gjort STORE TING! Jeg elsker Gud, jeg elsker livet mitt - jeg ville ikke byttet. Hver eneste nedtur, hvert problem, enhver motgang, ethvert savn og enhver glede fører meg til syvende og sist nærmere målet og tilbake til utgangspunktet - GUD.
Men også et sannhetens ord til slutt: Det er godt å bli ferdig med denne runden. Og jeg gleder meg til påske.
De velinformerte har antakelig luktet lunta nå - i kveld hadde vi avgangsfest for årets DTS. Det ble en feiring et flott kull studenter verdig der vi fikk takke Gud for det han har gjort for oss, i oss og gjennom oss. Samtidig er det et varsel til oss som blir igjen om at dette kapittelet er i ferd med å bli avsluttet, og at snart startes et nytt kapittel, en ny DTS, en ny periode i livene våre med nye mennesker som kommer inn i det. Og den overgangen er ikke så artig at det gjør noe. I hvert fall ikke akkurat i dag.
Jeg lurte også på hvordan jeg egentlig passer inn her, for noen ganger føler jeg meg fullstendig på siden og at jeg ikke passer inn i det hele tatt. Men Gud var temmelig klar på det da jeg stod og speidet ut i den kalde, klare nattelufta - dette var ikke Hans tanker. Jeg er forskjellig fordi Han skapte meg til å være nettopp meg - forskjellig fra alle andre. Forskjelligheten var Guds tanke, og Han vil ikke at jeg skal prøve å være noen annen enn den jeg er. Hvorfor skal det være så forbasket (unnskyld uttrykket) vanskelig å begripe?
Summen av disse to funderingene blir noe sånt som dette:
Jeg vet egentlig hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for gjennomtrekk av folk i livet mitt. Delvis kan jeg ikke noe for det, for jeg bor på et sted der folk kommer og går. Av den enkle grunn at det stadig er skoler, festivaler, weekender og kurs her, og folk dermed er her for kortere eller lengre tid. Men mest er det fordi jeg vet at jeg er hvor Gud vil ha meg akkurat nå. Jeg valgte dette frivillig.
For noen år siden, under min egen DTS, fikk jeg et konkret spørsmål av Gud: "Er du villig til å elske mennesker, selv om det skulle rive deg i småbiter?" Jeg lovte å prøve. Og noen ganger føler man seg revet i småbiter når folk man er glad i og føler seg knyttet til forsvinner. Men jeg har lært noe underveis i denne prosessen - at folk som Gud sender inn i livet mitt er en velsignelse fra Ham. Og det er godt når jeg kan gi velsignelsene mine (les: folk) tilbake til Gud og la dem gå. Da kan Gud sende dem videre - som velsignelser inn i andre menneskers liv. På den måten mister jeg dem ikke! Hvis jeg holder krampaktig fast på ting, har de en tendens til å smuldre vekk mellom hendene mine... Velsignelser blir så mye større når de er gitt videre - tilbake til Gud og dermed videre til andre mennesker. Og med takknemlighet blir alt så mye lettere å bære.
Faktisk: hvis jeg ser dypt inn i meg selv, vil jeg egentlig ikke være noen annen enn den jeg er. For bare jeg kan være meg! Og det er egentlig ikke noe annet sted i verden jeg ville være akkurat nå enn her - i denne situasjonen - igjen - men så rik på velsignelse, fordi GUD har gjort STORE TING! Jeg elsker Gud, jeg elsker livet mitt - jeg ville ikke byttet. Hver eneste nedtur, hvert problem, enhver motgang, ethvert savn og enhver glede fører meg til syvende og sist nærmere målet og tilbake til utgangspunktet - GUD.
Men også et sannhetens ord til slutt: Det er godt å bli ferdig med denne runden. Og jeg gleder meg til påske.
onsdag, mars 25, 2009
Pausefisk
Noen ganger trenger jeg å fokusere tankene på noe annet. Da er det godt å kunne sette seg ned og se på en pausefisk. Denne her, for eksempel.
søndag, mars 22, 2009
Funderinger fra redet II
Ørnen er tilbake i redet sitt - endelig hjemme fra outreach. Det er unektelig fantastisk. I to dager - i går og i dag - er jeg fullstendig uten ansvar. I alle fall tillater jeg meg selv å være det, etter å ha vært ansvarlig 24 timer i døgnet 7 dager i uka i 9 uker (sånn omtrent i alle fall). Vi kom tilbake til basen på onsdag, og torsdag og fredag syslet vi litt med diverse ting som team og som enkeltpersoner. Derfor har jeg tatt meg totalt fri denne helga her. Mandag er det på'an igjen med siste uke og debrief av hele skolen.
I stillheten i en halvfull tredje etasje har jeg endelig tid til å sette meg ned og tenke igjen. Denne turen til Tyskland var på noen måter mer utfordrende enn tidligere outreacher. Kanskje sier jeg det bare fordi jeg nettopp er kommet ut av den? Jada, det er ting jeg i etterkant ser at kunne vært gjort annerledes. Men alt i alt gikk det egentlig bra. Vi fikk være til støtte og oppmuntring for de folka vi traff, og hatt en langt større påvirkning enn vi vet om. Sånn er det å være på korttidsteam. Jeg vet det.
Siden jeg er tilbake, har iTunes-en min kunnet oppdatere seg med siste nytt hjemmefra i form av taler. I går hørte jeg på en av dem mens jeg tørket støv av rommet mitt (for det blir fantastisk støvete etter to måneders fravær). Den handlet om profetier. Om å få dem, om å gi dem, men først og fremst om å gå på dem. Den fikk meg til å tenke litt. Hva slags profetier har jeg fått over mitt liv? Jeg åpnet en skuff og begynte å lete. For jeg har tenkt litt i det siste på hva jeg egentlig skal gjøre med livet mitt videre. Kanskje noen av profetiene kunne gi meg et hint eller to?
Etter å ha lest gjennom dem, konkluderte jeg egentlig med at jeg ikke har fått noen fasit. Jeg har ikke skriften på veggen som sier at jeg skal "gå hit" eller "gå dit" og gjøre dette eller hint. Det jeg har, er en gjentatt forsikring om Guds trofasthet mot meg - hvem jeg er i ham og hvor jeg skal hente min styrke fra. Jeg har en generell retning for livet mitt - sammen med Gud. Gud ser ut til å være mer opptatt av mitt forhold til Ham enn mine gjerninger og tjeneste. Når det kommer til stykket, så er det jo der alt springer ut fra. Jeg må egentlig bare fortsette å gå. Men hvor? Det er enkelt nok, men samtidig litt vanskelig - jeg fortsetter på den veien jeg går på, til jeg får beskjed om å ta en annen vei. Så ser det kanskje omtrent sånn ut som på bildet under (tatt i Lutherstadt Wittenberg). Den eneste måten å komme fram på, er å fortsette.
I stillheten i en halvfull tredje etasje har jeg endelig tid til å sette meg ned og tenke igjen. Denne turen til Tyskland var på noen måter mer utfordrende enn tidligere outreacher. Kanskje sier jeg det bare fordi jeg nettopp er kommet ut av den? Jada, det er ting jeg i etterkant ser at kunne vært gjort annerledes. Men alt i alt gikk det egentlig bra. Vi fikk være til støtte og oppmuntring for de folka vi traff, og hatt en langt større påvirkning enn vi vet om. Sånn er det å være på korttidsteam. Jeg vet det.
Siden jeg er tilbake, har iTunes-en min kunnet oppdatere seg med siste nytt hjemmefra i form av taler. I går hørte jeg på en av dem mens jeg tørket støv av rommet mitt (for det blir fantastisk støvete etter to måneders fravær). Den handlet om profetier. Om å få dem, om å gi dem, men først og fremst om å gå på dem. Den fikk meg til å tenke litt. Hva slags profetier har jeg fått over mitt liv? Jeg åpnet en skuff og begynte å lete. For jeg har tenkt litt i det siste på hva jeg egentlig skal gjøre med livet mitt videre. Kanskje noen av profetiene kunne gi meg et hint eller to?
Etter å ha lest gjennom dem, konkluderte jeg egentlig med at jeg ikke har fått noen fasit. Jeg har ikke skriften på veggen som sier at jeg skal "gå hit" eller "gå dit" og gjøre dette eller hint. Det jeg har, er en gjentatt forsikring om Guds trofasthet mot meg - hvem jeg er i ham og hvor jeg skal hente min styrke fra. Jeg har en generell retning for livet mitt - sammen med Gud. Gud ser ut til å være mer opptatt av mitt forhold til Ham enn mine gjerninger og tjeneste. Når det kommer til stykket, så er det jo der alt springer ut fra. Jeg må egentlig bare fortsette å gå. Men hvor? Det er enkelt nok, men samtidig litt vanskelig - jeg fortsetter på den veien jeg går på, til jeg får beskjed om å ta en annen vei. Så ser det kanskje omtrent sånn ut som på bildet under (tatt i Lutherstadt Wittenberg). Den eneste måten å komme fram på, er å fortsette.
fredag, februar 06, 2009
Jesus og sjampo
Jeg har en sjampo. På den står det anti-breakage. Egentlig er den for hår, men flere ganger har jeg tenkt at det hadde vært veldig greit å hatt en sånn sak for livet mitt - noe som kunne forhindre at jeg brøt sammen eller at omgivelsene mine falt fra hverandre. Litt lim, liksom. Jeg skulle også gjerne vært i stand til å bokstavelig talt smøre meg med tålmodighet, sånn at jeg slapp å jobbe med den...
Men dengang ei. Og dessuten har jeg noe som er mye bedre enn anti-sammenbruddsmiddel og smørbar tålmodighet. Jeg har Jesus. Å klage til ham når ting går galt og på tverke funker mye bedre enn et hvilket som helst annet middel - i hvert fall når en er på outreach...
Jeg er igrunnen priviligert som har en Gud som alltid er der, uansett situasjon, uansett livskrise, medgang, motgang og hva jeg nå ellers måtte støte på. Han er alltid trofast og alltid til å stole på. Og alltid nær. Det er godt det.
Men dengang ei. Og dessuten har jeg noe som er mye bedre enn anti-sammenbruddsmiddel og smørbar tålmodighet. Jeg har Jesus. Å klage til ham når ting går galt og på tverke funker mye bedre enn et hvilket som helst annet middel - i hvert fall når en er på outreach...
Jeg er igrunnen priviligert som har en Gud som alltid er der, uansett situasjon, uansett livskrise, medgang, motgang og hva jeg nå ellers måtte støte på. Han er alltid trofast og alltid til å stole på. Og alltid nær. Det er godt det.
tirsdag, januar 27, 2009
Orn i Berlin
Ornen (saann gaar det naar man ikke har ', ; eller [ og ikke finner toedler paa tastaturet) har tatt av - og landet i Berlin. Og har det egentlig ganske bra. Jeg er paa to maaneders outreach til Tyskland. Har vaert her i to uker i dag, og har en og en halv uke igjen i Berlin foer vi drar videre.
Jeg liker aa vaere tilbake i Tyskland. Spesielt trives jeg med aa forstaa alt som skjer rundt meg, for tysken min har vist seg aa vaere bedre enn jeg trodde. Halve teamet er paa kino i kveld, mens den andre halvparten er hjemme. Jeg har laant en datamaskin.
Gud er veldig naer her. Og jeg leser mer i Bibelen enn vanlig. NT til frokost og GT til lunsj. Og saa har jeg hatt noen ekstremt livaktige droemmer - noen veldig gode (fra Gud), og noen ikke fullt saa gode. Jeg er spent paa hva som kommer...
Haaper folk har det bra rundt omkring - blir nok en stund til jeg skriver her igjen... Vi sees!
Ornen
mandag, januar 05, 2009
Den Gud som kommer i tide
(Advarsel: jeg måtte gi opp linjeskift i dette innlegget... det er ikke så langt som det ser ut...)
Den første boka i Bibelen jeg virkelig oppdaget, var Ordspråkene. Der står blant annet disse versene, som jeg har funnet ut er en stor sannhet i:
To ting vil jeg be deg om, dem må du ikke nekte meg før jeg dør: Hold falskhet og løgn langt borte fra meg, og gi meg verken armod eller rikdom, men la meg få den mat jeg trenger. Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og spurte: "Hvem er Herren?" eller bli så fattig at jeg stjal og forbannet min Guds navn.
Ordsp 30, 7-9
Livet mitt er så mye bedre når jeg har NOK! Og Gud er en forsørger som alltid gir oss NOK. Det har jeg fått oppleve de siste dagene. Igrunnen siden jul.
Jeg har hatt et lite trosprosjekt gående den siste måneden. Det gikk ut på hvordan jeg skulle få betalt outreachen min i år. På et stabsmøte sa jeg til Gud at "Det er ikke så lett å slippe alle bekymringene, men jeg velger å gi dette til deg og la deg ta ansvaret for det. Jeg velger å stole på deg." Jeg brukte ikke helt de ordene, men det var omtrent dette jeg mente. Fornuftige, økonomiske mennesker som meg kan få en skikkelig utfordring når de står overfor problemet manglende finanser. Det vil si, jeg visste penger ville dukke opp, men ikke tidsnok til at alt var betalt før jeg dro.
Det gikk en tid. Jeg håpet at Gud skulle gjøre et mirakel. Ikke visste jeg hvordan... Og det viste seg å bli et langsomtvirkende et. Jeg fikk en stor julegave fra en kant jeg ikke ventet det. Jeg var lydig i å love å gi, og betale det jeg trodde jeg kunne. Ting begynte å se ut som de kunne gå i orden. Kanskje. Helt til det gikk opp for meg at jeg måtte til tannlegen.
Før tannlegebesøket mitt kom arbeidersamling. Med til arbeidersamling hører to større kollekter. Jeg vet av erfaring at når man gir, skjer ofte ett av to i Guds rike - enten får man mer tilbake, eller så strekker pengene man har igjen lenger, av en eller annen grunn. Egentlig er det to sider av samme sak. Jeg visste at jeg egentlig ikke hadde noe valg. Gud ønsker at jeg skal være sjenerøs - også når jeg synes jeg egentlig ikke kan. Så jeg gav. Og fant ut at det kjentes riktig.
Tilbake til i dag. Tannlegen, som forresten var en hyggelig fyr ved navn Ali, gav meg nyheten om at en tann må trekkes og en annen fikses. Prisen var ikke avskrekkende. Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å betale resten av outreachavgiften min. Da det var gjort, og etter å ha regnet litt, viste det seg at det var akkurat nok igjen til å få betalt neste tannlegebesøk - og en veldig liten smule lommepenger på toppen. Men så ville kontoen være skrapa, og jeg bestemte meg for å ikke bruke penger denne uka. Ikke før neste mandag.
Jeg fortalte en bror som ringte om tannlegeekspedisjonen min, og at jeg hadde funnet ut at det var akkurat nok igjen til å få betalt det. Mot slutten av samtalen, sier vedkommende: "Nå har jeg sendt deg noe. Du ser det når det kommer."
Nå har jeg kikka inn på nettbanken. Der ligger en sum til meg. Den er antakelig stor nok til å dekke utvidelsen av reiseforsikringen min, som jeg nettopp kom på at jeg aldeles har glemt. Og jeg tror det til og med vil bli penger til overs.
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er grenseløst takknemlig. Gud er GOD! Og han er alltid i tide - selv om jeg ikke synes det. Enda jeg ikke har fortjent det. Bare fordi HAN er GOD. DETTE ER MIN GUD! Han gir meg verken rikdom eller armod, men lar meg få det jeg trenger. Tidsnok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)